Victoriafallene – Afrikas heftigste naturopplevelse

REISE TIL: VICTORIAFALLENE, ZAMBIA OG ZIMBABWE

I den hvittenkende verden har David Livingstone fått æren for å oppdage Victoriafallene. Det er en oppdagelse det er lett å vitse om.

Det er umulig å ikke få øye på fossen, som fråder som en illsint vulkan over en avgrunn i Zambezi-elva. Allerede på mils avstand ser du den, på grunn av dampsøyla som stiger flere hundre meter til værs over slettelandet.

Og selv om du er blind, vil du likevel høre den.

Mosi-oa-Tunya kaller kololo-stammen den. Røyken som tordner. For det buldrer godt når ni millioner liter vann i sekundet kaster seg ned i en 98 meter dyp kløft, slik det gjør når Victoriafallene er på sitt råeste fra februar til juni.

Da du må opp i lufta for å se det afrikanske naturfenomenet og verdensarvstedet skikkelig. Fra land vil du bare se et tåkehav. Og bli søkkvåt av fosserøyken.

Livingstone og Victoriafallene

Mosi-oa-Tunya National Park i Zambia
Fra utsiktspunktet i Mosi-oa-Tunya National Park på zambisk side – i mai.

Selv om det altså kan være lett å humre over David Livingstones oppdagelse, er det ikke helt rettferdig.

Én ting er at det afrikanske kontinent var langt mer strabasiøst da skotten fant fossen, den 16. eller 17. november 1855 alt etter hvilket Wikipedia-avsnitt du velger å stole på. Mens du i dag kan reise rett til en flyplass både på zambisk og zimbabwisk side, brukte han fire år, fra 1852–56, på sin reise fra elvas kilde til dens utløp i Det indiske hav.

I november, da Livingstone så fossen, er Victoriafallene også noe helt annet enn da jeg besøkte den. Jeg kom rett etter regntida. Han kom rett før regnet, når måned etter måned med tørke har redusert Zambezi, og du faktisk kan bade i en kulp helt på kanten av stupet.

Les mer om fossen i ulike årstider lenger nede.

Likevel ble han imponert, oppdageren. Så imponert, faktisk, at han skrev: «No one can imagine the beauty of the view from anything witnessed in England. It had never been seen before by European eyes; but scenes so lovely must have been gazed upon by angels in their flight.»

Victoriafallene
De er vakre, Victoriafallene. Så er da da også verdens største vannslør, ifølge UNESCO.

I tillegg oppkalte han altså fossen etter sin dronning, selv om det lokale navnet Mosi-oa-Tunya er utrolig mye kulere og fortsatt blir en del brukt.

Siden områdets innbyggere selvfølgelig kjente til fossen lenge før Livingstone, er det også en passende ironi i at statuen på zambisk side er av bronse. Dermed stemmer i hvert fall hudfargen sånn passelig for de første oppdagerne.

Å se Victoriafallene

Verdens kanskje mest berømte foss er ikke bare en av Afrikas flotteste naturopplevelser.

Området er også den rene fornøyelsesparken av aktiviteter.

Mest sentralt er selvfølgelig selve fossen. Den må ses, eventuelt oppleves hvis du reiser dit når den er på sitt største.

Til den opplevelsen, eventuelt severdigheten, er det utkikkspunkter på begge sider av grensa. Da jeg var der, så jeg som sagt ingenting – men ble til gjengjeld dyvåt selv gjennom regntøyet jeg leide ved inngangen til Mosi-oa-Tunya National Park i Zambia.

Det var ikke som styrtregn, det var villere og våtere. Og afrikanere jeg snakket med, altså folk som er vant til voldsomme regntider, sa det samme. Selv 100 meter unna vil den tordnende røyken kaste de rene vannbøtter mot deg.

Mosi-oa-Tunya National Park og Victoria Falls Bridge
På baksiden av den første ryggen nedenfor fossen, med utsikt mot Victoria Falls Bridge. Når sola skinner, vil det alltid være regnbuer ved Victoriafallene.

Etter tørketida hadde jeg derimot sett fossen som et lekkert slør fra gangveiene.

Nå måtte jeg opp for å få synet. Du kan velge helikopter, mens jeg valgte mikrofly. Heftig? Ja. Imponerende? Ja. Men også etter min mening fryktelig skummelt siden den lille propellmyggen skingret rundt i lufta som en jolle i ruskevær.

Tips til andre ting å gjøre

Men Victoriafallene har som sagt flere opplevelser:

  • Du kan strikkhoppe fra kolonimesterverket Victoria Falls Bridge.

    Gorge swing Victoriafallene
    Ouæææh! Her kaster jeg meg utfor i klæftesvinga – gorge swing – på zimbabwisk side av Victoriafallene
  • Du kan kløftesvinge og kjøre zipline – som jeg valgte etter råd fra B&B-vertene i Vic Falls på Zimbabwe-sida. De mente at denne varianten var både heftigere, med lengre tid i fritt fall, og tryggere enn strikkhoppet. Du er tross alt festet til land med flere kabler, og ikke bare en strikk.
  • Flere selskaper tilbyr rafting i Zambezi-elva nedenfor fossen. Men heldigvis ikke når fossen er på sitt villeste.

    Royal Livingstone Express i Zambia
    I Royal Livingstone Express er det damplokomotiv og stemningen av gamledager som gjelder.
  • Du kan smake på kolonitidas stemning i Royal Livingstone Express som tøffer ut fra Livingstone (Zambia) på ettermiddagen, med mulighet for omvisning i damplokomotivet og middag på tilbakeveien – og rikelig med sjanser til å se sjiraffer og andre ville dyr underveis. (Da stopper toget og sørger for at passasjerene får tatt bilder.)
  • Eller du kan få et annet eksempel på kolonitidas anakronismer ved å spise afternoon tea på Stanley’s Terrace utenfor The Victoria Falls Hotel i Zimbabwe – hvor flypassasjerene overnattet da ruteflyene fra London brukte flere dager til Cape Town hadde fast mellomlanding ved Victoriafallene.

    The Victoria Falls Hotel i Zimbabwe
    PÅ The Victoria Falls Hotel er det vanskelig å skjønne at kolonitida er over.
  • Mot slutten av tørketida og en stund ut i den våte, kan du bade i Devil’s Pool  (djevelens basseng) nesten helt ute på kanten. Transporten ut dit går med båt.
  • Hvis du ikke har motforestillinger mot den slags, kan du klappe og gå «luftetur» med en levende løve på Zimbabwe-sida. (Jeg hadde mitt løvemøte i Zambia, men selskapet opererer nå kun i nabolandet.)

    Løver som husdyr
    Her går jeg ltur med tre løver i bånd!

Når beste tid for reise til Victoriafallene er, avhenger helt av hva du ønsker å se og gjøre. Mosi-oa-Tunya er tross alt noe helt annet om vinteren enn sommeren. Og det samme er været i Zambia og Zimbabwe.

Victoriafallene sesong for sesong

Her er en oversikt over fossen i de ulike årstidene:

Februar-mai/juni:

Fossen er på sitt største og villeste. Med andre ord er dette den beste tida for å kjenne vannspruten på kroppen. Men du må altså opp i lufta for egentlig å se den. I denne perioden kan du heller ikke rafte i Zambezi. I februar og mars er det også regntid. Så du blir våt også andre steder, og eventuelle safari-opplevelser eller andre reisemål blir av det fuktige slaget.

Juni-august:

Den norske sommerferien er en slags mellomperiode. Fossen er fortsatt mektig, men ikke verre enn at raftingen har startet i deler av elva.

August-desember:

Den beste tiden for rafting. Fossen, derimot, blir mindre og mindre. Med andre ord mer fotogen, men mindre mektig.

September-januar:

Utover den norske høsten og tidligvinteren er vannføringen så liten at du kan ha piknik og bade i Devil’s Pool. Oktober er imidlertid kjent som svært varm. Og i desember begynner regntida.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s