Jerez: En fino i sherryens hovedstad

REISE TIL: JEREZ DE LA FRONTERA, SPANIA

Det var lunsjtid da vi ankom Jerez de la Frontera. Sola stakk som elementene i glasskapet der butikken griller kyllingen. Vi måtte komme oss inn. De toetasjes bygningene var akkurat ikke høye nok til å gi skygge over hele vogna. Og vi var sultne.

Taperia Bar España var en liten bar i en stille gate etter at vi tok høyre fra en annen stille gate ute i randsonen av Jerez’ gamle by. Den hadde gråblå vegger med brystpanel, og i et hjørne sto fire trebenker med trekrakker. Vi var de eneste som satt der. De to andre gjestene, godt voksne, satt på vaglene langs bardisken med fino-sherry i glasset og breddfullt kjeftament.

Johanne sov.

Tone bestilte. Hun gikk en gang på skole i Jerez og behersker den sørandalusiske dialekten, der j-edene hveses og s-lydene forsvinner så Cadiz blir Cadi og Jerez de la Frontera blir hch-eré blir engelske sherry.

Fino som aperitiff

På bordet kom pulpo ala gallega (galisisk blekksprutgryte), chocos fritos (fritert blekksprut) og et helt fat med hamburgueresitas til meg. Og et slankt glass fino på deling, hvit, knusktørr og kjellerkald slik fino skal være.

Jerez de la Frontera er hjembyen til sherry, og bareier Monchi var velvilligheten selv da vi spurte ham om byens berømte sterkvin.

Det ble raskt klart at sherry på ingen måte bare er sherry. I hvert fall ikke for innbyggerne i Jerez. Og det er langt mer enn bare den søte damedrikken jeg forbinder med blågrå permanent og sladder om barnebarna, og til nød Ole Paus-låta «Ganske vanlig sherry, simpelthen».

Monchi fortalte at sherryen han serverte, ble laget av venner. De lagde tre typer:

– Om morgenen drikker vi cream, forklarte han.

sherrytyper på meny
Du trenger ikke å betale mye for et glass sherry i Jerez.

– Fino kan vi drikke hele dagen. Dere fikk den for eksempel som aperitiff før maten, sa han videre.

– Etter maten drikker man dulce, søt sherry, avsluttet han, og skjenket opp enda et lite glass.

Det var ytterligere en sherrytype, amontillado, med farge som øl og nesten noe bittert i seg.

– Du blir som Stevie Wonder bak rattet hvis du drikker den der før du kjører, humret gubben som sto ved siden av oss langs baren. Jeg satte glasset fra meg og lot Tone ta resten.

Åtte typer av sherry

Senere har jeg funnet ut at sherry, avhengig av hvem som gjør opplistingen, stort sett deles inn i sju eller åtte typer, hvorav alle de tørre samt cream lages på vintypen palomino:

  • Fino: Tørr, farge som hvitvin. Bør serveres skikkelig kaldt – gjerne rett fra kjøleskapet.
  • Manzanilla: Så å si lik fino, men produsert i byen Sanlúcar de Barrameda.
  • Amontillado: Mørkere, fortsatt tørr men med mer vinterlig smak.
  • Oloroso: Tørr, enda litt mørkere, mer alkoholsterk, og med hint av krydder, nøtter, tobakk…
  • Palo Cortado: Som en amontillado i nesa og oloroso i ganen, ifølge Sherrynotes.com.
  • Pedro Ximénez: Søt vin lagd av enten svært modne druer eller soltørkede druer. Druetypen har samme navn som vintypen.
  • Moscatel: Som Pedro Ximénez men med moscatel-druer.
  • Cream: Dette er sherrytypen du forbinder med bestemors kaffeslabberas. Cream er tørr sherryvin tilsatt søtning etterpå. Av og til tilsettes også farge, druemost og vin.

Byen Jerez de la Frontera

Uterestaurant i Jerez de la Frontera i Spania
Uteservering i en av gatene i Jerez.

Fra studietida husket Tone Jerez som en bondsk by, og et underlig sted å legge en språkskole. Det stemmer nok fortsatt. Dette var siestaens Andalucia. Gatene lå tomme i middagsheten, det hang en skinke over disken i barene.

Men det var også en overraskende vakker by. Uten glorete kjøpesentre og turistsegwayer, men med uteserveringer under Cruzcampo-parasollene på plazaene, malte sherryfat med Tio Pepe-logo som dekorasjon og påminnelse om at vi var i sherrytriangelets hovedstad, og rundt hvert hjørne ble vi ønsket velkommen av jacarandatrær i full blomst.

Vinfat og jacarandatrær i Jerez de la Frontera
Jacarandatrær i full blomst, og Tio Pepes fargerike vinfat. Jerez hadde sin sjarm.

De stille gatene gjorde også at Johanne roet seg fint i vogna. Ingen liten bonus for en spedbarnsfamilie på reise.

Vi så katedralen rage skyhøyt over omlandet, strategisk plassert på toppen av åsen for virkelig å minne vinbøndene om Guds (påståtte) eksistens.

Og som en påminnelse om hvem som styrer her i sherryland: Vinkjellerne til Tio Pepe var katedralens nærmeste nabo. Der tilbyr de guidede turer med smaksprøver. Det gjør også Bodegas Fundador, og en rekke andre som listes opp på Andalucias offisielle turistsider.

Sherry vs. portvin

Nå er sherry, som så mange vintyper, svært fascinerende. Bortsett fra at en sherry selvfølgelig må være fra sherrytriangelet – trekanten mellom El Puerto de Santa Maria, Sanlúcar de Barrameda og Jerez – er det egentlig bare én ting som er felles for alle typene:

Den skal modnes i et system som kalles solera, og minner litt om prinsippet bak ekte balsamico. Solera-systemet går ut på at fatene er gruppert etter alder i grupper som kalles criaderas. Når ferdig vin blir tappet, fylles fatene opp med vin fra den litt yngre criadera-en. Disse tønnene blir igjen fylt opp med neste criadera, osv. (Les mer om solerasystemet hos Sherry Notes.)

Solera-systemet gir én viktig forskjell mellom sherry og portvin: Mens portvin har gode og dårlige årganger, holder sherry jevn kvalitet. De aller fleste sherrytyper er også tørre viner – i skarp kontrast med den portugisiske «konkurrenten». Dette skyldes at vindruene får gjære ferdig før det tilsettes sprit.

Hvis de er lyse i fargen, skyldes det at et lag av gjærsopp, flor, har beskyttet vinen under modningen. De mørke typene produseres enten uten flor, eller floren tas bort/forsvinner underveis.

Tones gamle skole

Joda. Vi kunne som sagt ikke drikke sherry hele dagen, hvis vi ikke ville bli som Stevie Wonder bak rattet. Det ønsket vi ikke. Vi gikk forbi Alcázar de Jerez, der jacarandatrærne malte hele himmelen lilla, og lette oss fram til leiebilen.

Bare én ting gjensto før vi kunne kjøre «hjem» til Cadiz:

Vi måtte se Tones gamle skole. Den hadde vært trist allerede den gang, et nedlagt motell langs en firefelts ringvei i utkanten av en bondsk by i Sør-Spania.

Hun visste ikke om den fortsatt eksisterte. Men vi kjørte videre. Rett fram i rundkjøringene og sakte bortover rettstrekkene mens Tone speidet. Til slutt fant hun den. Vi stoppet. Og den gamle skolen ble virkelig verdt den ekstra kjøreturen. Her kan dere se hva den hadde blitt til:

gjensyn
En gang var det en skole i et nedlagt motell. Nå er det neppe et sted å sende studenter…

Her finner du mer om vår ferie på Lyskysten!

Og selvfølgelig: Lik Det vonde liv på Facebook!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s