Sicilia: En bilferie i opplevelser og ødelagte parkometre

REISE TIL: SICILIA, ITALIA

Sicilia har så mange forlokkende steder og attraksjoner at vi ikke kunne dy oss. Vi måtte leie bil og innta landeveien, kanskje forbanne dårlig skilting, kanskje kjøre litt feil. Vi måtte ut på en liten bilferie.

Så da vi hadde tråkket opp og ned samtlige gater i Cefalù, og ilMeteo attpåtil varslet regn på nordøstkysten, tok vi affære. Neste dag manøvrerte jeg en splitter ny Fiat 500L opp bakkene til Via del III Millennio og ut av byen.

Sicilia er så stor at du bør ha minst en uke på deg før det er noe poeng å kjøre rundt hele øya. Vi hadde bare tre dager, og skulle holde oss til nordvest-delen.

Castellamare del Golfo

Snart åpnet autostradaen sine armer for oss. Vi føyk gjennom nordkystens kjedelige kystlandskap, forbi Termini Imerese og Bagheria, og stanget oss fram på ringveien rundt Palermo (som vi hadde reist til med tog) før motorveien igjen ble vår.

Først da skiltene lovet Castellammare del Golfo, forlot vi fartsvinden og den gode asfalten på E90. Skylaget hadde ennå ikke sprukket opp, men den gamle byen rundt borgen (navnet betyr noe slikt som havborgen ved bukta) hadde en egen dragning likevel.

Utsikt over Castellammare del Golfo
Det er lite å utsette på beliggenheten til Castellammare del Golfo. Slik der det ut fra en rasteplass vest for byen.

Ikke bare er selve navnet blant Italias mest poetiske, og beliggenheten på en pynt innerst i bukta under Monte Inici blant landets fineste. Det var også hit mine foreldre reiste med tog fra flyplassen i Trapani i 2009 eller 10. De kom da til en by uten en eneste offisiell taxi. De to norske pensjonistene fant en hyggelig pirattaxisjåfør, og hadde strålende dager.

Nå var det vår tur. Vi parkerte leiebilen foran et parkometer hvor myntinnkastet var teipet igjen.

– Kontrakten med firmaet som styrte parkeringen, løp ut. Og byen har ikke tegnet noen ny, forklarte en mann vi møtte.

Forfatteren Gay Talese påsto i 1971 at politiet på Sicilia anså Castellammare del Golfo som mafiaens hovedstad, og at 80 prosent av de voksne mennene i byen en gang hadde sittet i fengsel. I likhet med ham møtte likevel byen oss med nesten illevarslende stillhet. Gatene var nesten tomme. Og på Timpesti e Carmarii var vi de eneste spisegjestene.

Vi spiste pane cunzato – en slags siciliansk sandwich med primosale-ost, tomater, organo, salt, pepper og noen ansjos – og gikk ned trappene til havna. Castellammare ble grunnlagt av grekerne som havneby for Segesta, men araberne som bygde borgen som har gitt byen navn, kalte den for Al Madarig – trappene.

I havna lå båtene og duppet med sine blå riper og hvite fendere, og garna lå i hauger langs bryggekanten. Men også der var det stille. På stranda østenfor borgen sto solsengene i rekker uten et menneske å se.

Fordelen med bilferie

Vi lot Castellammare døse, og søkte videre. Det er det som er fordelen med en bilferie – på Sicilia eller andre steder. Du kan alltid stoppe. Men også kjøre videre.

Via svinger og asfaltlapper kjørte vi til Segesta. Tempelet sto på lista mi også på min første Sicilia-reise, men var altfor kronglete tilgjengelig med buss. Det er også en fordel med bilferie. Så lenge det er vei, er det lett.

Ifølge Vergils «Æneiden» ble byen grunnlagt av Egestes, sønnen til den sicilianske elveguden Crimiso. Mer troverdig er at den hadde en lang historie som gresk by og til slutt ble lagt øde av vandalene.

Det greske tempelet Segesta på Sicilia
Det greske tempelet i Segesta er en av Nord-Sicilias største severdigheter. Og altfor vanskelig tilgjengelig med buss til at jeg hadde sett det på min forrige Sicilia-reise.

Himmelen var mørkegrå og engene rundt brunsvidde. Men det doriske tempelet på kanten av ravinen var imponerende åkkesom – selv om mye tyder på at det aldri ble ferdig. Og på åsen østenfor lå teatret med utsikt helt til havet.

Veien til Erice

Videre, videre, med et helt Sicilia igjen å utforske. Over duvende høydedrag og tørre åkrer. Vestover uten stans helt til Monte Erice liksom stoppet landskapet – som om en trafikkonstabel hadde reist armen for å bryte av jordlappenes ville ferd mot havet.

Erice er et eventyr av en by, og en av Vest-Sicilias største attraksjoner. Og veien opp til fjellet var kanskje det aller, aller beste. Rundt hver sving gjentok den samme utsikten seg, til høyre eller venstre: Punta del Saraceno sto som en pyramide foran Capo San Vito, og langt der nede bredte Det tyrrenske hav sitt blå teppe ut mot evigheten.

Utsikt fra Erice med Punta del Saraceno
Utsikt mot øst fra Erice med Punta del Saraceno stikkende opp over slettene.

Etter å nok en gang ha parkert gratis – parkometrene var også her i ustand – bega vi oss innenfor den fønikiske fjelltoppbyens murer. Gatene gikk som sauetråkk langs og over høydene, og husene og broleggingen av samme stein gjorde stedet nesten monokromt.

Det var en stille by, de fleste husene gjort om til sommerhus. Turister og tomme gater avløste hverandre. Jeg syntes det duftet bakverk i hele byen, kanel i svingene. Mye kos og italiensk pastell var det likevel ikke over byen. De trange gatene, steinfasadene med sine små vinduer bak lukkede skodder, de uthugde hodene over portene, de tunge steinkirkene. Det var som om kirkeklokkene her oppe lovet evige pinsler heller enn evig frelse.

Gate i åstoppbyen Erice på Sicilia
Erice har vært befolket siden antikken – i hvert fall. Og svært lite, om noe, i byen er nytt.

Men vakkert var det. Og synet av Torretta Pepoli og Castello di Venere der de klorte seg fast over stupene… Og utsikten fra venuskastellet mot bukta og Punta del Saraceno og… Og utsikten fra parkeringsplassen utenfor Porta Trapani – over Trapani og saltmarkene og De egadiske øyer…

Et bad og en fottur

En bilferie gir ikke bare mulighet for å se byer og severdigheter. Også naturen kommer nærmere når begrensningene ikke settes av jernbanestasjoner og busstopp.

Da vi våknet opp i Scopello, skinte sola som om den skulle ta igjen det tapte. Vi så landsbyen på et kvarter, den har bare 118 innbyggere. Deretter parkerte vi bilen i en glenne ovenfor La tonnara di Scopello, den eldste og en gang den viktigste tunfiskfabrikken på hele Sicilia. (Nå er leilighetene i fabrikken til utleie.) De gamle bygningene lå gjemt i en pause i klippene som følger kysten og stikker opp igjen som stalagmitter i havet utenfor.

Badeplass i La Tonnara di Scopello på Sicilia
La Tonnara di Scopello. Sola skinte, vannet var turkist, naturen vakker. Hva mer kunne vi ønske?

Der tok vi fram badetøyet. Lufta var varm og Peroni-ølen kald. En fiskestim svømte sammen med meg. Bølgene raslet lett i steinene på stranda.

Etter lunsj dro vi likevel videre, til veiens ende og naturreservatet Zingaro, et fredet stykke kystnatur ytterst på Capo San Vito-halvøya med vill fennikel og flere strender strødd bortover kystlinja.

Strendene blir mindre og mindre folksomme jo lenger fra veien de ligger. Vi valgte den første, det var akkurat plass nok til å bre ut strandhåndklærne mellom solslikkerne. Og akkurat da begynte det å yre…

Her finner du alle mine blogginnlegg om Sicilia.

Siste stopp: Monreale

Den siste delen av vår kjørerute langs Sicilias nordkyst tenkte vi å ta som dagsturer fra Cefalù. Vi ville bare se én severdighet til før vi dro tilbake til leiligheten: verdensarvstedet Monreale.

Byen i høyden bak Palermo har nemlig en av Sicilias flotteste kirker, den normanniske Cattedrale di Monreale. Selv om mosaikkene i Det palatinske kapell nede i selve Palermo etter min mening er enda flottere, ble katedralen i Monreale i 1182 utnevnt til den sicilianske hovedstadens hovedkatedral.

Detalj fra katedralen i Monreale
Katedralen i Monreale er blant Sicilias flotteste, trygt plassert på verdensarvlista.

Forrest i skipet var det bryllup. Bak og på sidene listet vi turister oss så stille som mulig rundt og så på kirkekunsten. Den kunne nesten få en ateist til å betvile sitt standpunkt.

Neste morgen våknet jeg med feber. Derfor ble kjøreturen rundt Madonie-fjellene og til fjellborgen i Cáccamo bare med tanken. Og bilen ble stående feilparkert i ytterligere et døgn. (Det er nesten umulig å finne parkering nede i Cefalù.)

Kanskje en annen gang. Kanskje aldri. Jeg tror i hvert fall at det ikke er siste gang vi reiser til Sicilia.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Katedralen i Monreale på Sicilia
Monreales katedral med bryllupspynt.
relieffer på dør i Katedralen i Monreale
Og en detalj fra døra.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s