Skaftö: Ren ferieidyll sør for Lysekil

REISE TIL: FISKEBÄCKSKIL, BOHUSLÄN, SVERIGE

Lysekil var ikke for meg. Når jeg tenker Bohuslän-kysten, tenker jeg ikke på byer med lettindustri og bilverksteder. Nei, da tenker jeg på solvarme svaberg og sommerslappe bølger, og små samfunn av trehus med trädgårdar og stakittgjerder.

Akkurat som de tre små samfunnene på Skaftö, en kjapp bil- eller fergetur sør for Lysekil: Grundsund, Fiskebäckskil og Rågårdsvik.

De er Bohuslän på sitt aller vakreste, med svaberg og strender som gjør dem perfekte for en ferie – eller helgetur som Tone og jeg dro på for Magasinet Reiselyst.

Saken er sild

Min oldefar var sildefisker, han drev stort på Island, så derfor glir historien til de tre Skaftö-stedene litt ekstra godt inn i hjertet mitt.

De var sildesteder. I Bohuslän gjaldt den frie fiskerretten; det vil si at man ikke måtte eie jord for å ha rett til å drive fiske. Og under den første kjente sildeperioden langs Sveriges vestkyst, på 1500-tallet, strømmet fiskerne til og befolket de tre Skaftö-samfunnene, strategisk plassert som de lå i smule havner rett innenfor Skagerrak.

Fiskebäckskil i Bohuslän
Ahh, du vakre Fiskebäckskil.

Det vil si: Den gang het det selvfølgelig ikke den svenske vestkysten, men den dansk-norske. Sverige overtok som kjent ikke Bohuslän før i 1658.

Som nordmann skulle jeg gjerne ha hevdet at den svenske overtakelsen betød slutt på velstanden. Men slik var det ikke. Tvert imot. I 1749 begynte det svenskene kaller «den store sildeperioden». Flere fiskere kom til, og med dem tønnebindere, skomakere, glassmestere…

Da silda forsvant i 1808, like plutselig som den kom, ble de nye innbyggerne værende i sine fiskevær.

I Rågårdsvik og Fiskebäckskil slo de seg på skipsfart. De ble skippersamfunn. Bare i Fiskebäckskil var det i 1840 hele 34 frakteskuter, noen av dem seilte helt til Vestindia og Sydamerika.

Badeturistenes Skaftö

Fiskebäckskil sør for Lysekil
Fiskebäckskil har en egen liten sandstrand. Hva kan da være bedre enn et morgenbad?

I dag drives skipsfart av multimilliardærer og skattesjonglører. Og industriboomen Lysekil-boerne trodde på rundt 1900, ble aldri noe av. Utover kirken, da, som rager over småbyen som en sjiraff på en golfbane.

– De trodde at byen bare skulle vokse og vokse til en storby. Så kirken ble bygd deretter, en litt mindre kopi av Wasakyrkan i Göteborg. Men Lysekil forble en liten plass, med rundt 7500 innbyggere på det meste, forklarte Fredrik Lundqvist som tok oss med på kajakktur til skjærgården vest for Fiskebäckskil – et virkelig eldorado for alle med egen småbåt (eller lyst til å padle).

På Skaftö lot de industri være industri, og lot livet gå videre i bedagelig tempo. I starten av 1900-tallet begynte fisker- og skippersamfunnene sør for Lysekil å bli kjent som sommersteder, med flere pensjonater og eget gytjebad på Gåsö ute i skjærgården – et bad i leiren kostet omtrent det samme som en overnatting.

Grunnlaget lå der. Her var frisk luft, rent vann, sandstrender og svaberg, og tre svært idylliske småsteder med røde sjøboder, nymalte stakittgjerder, og hager fulle av epletrær og rosebusker. Allerede i 1824 hadde kronofogden av Göteborg, Johan Fredrik Hellberg, slått fast at «Stället (Fiskebäckskil) är ett af de snyggare i sitt slag».

Fogdens ord står seg den dag i dag. Behagelig innkvartert på hotellet Gullmarstrand snirklet Tone og jeg oss fram mellom sjøbodene, husveggene og hagene, nesten uten å treffe et menneske. Selv sandstranda nedenfor kunstneren Carl Wilhelmssons villa lå så godt som øde.

Utsikt mot Lysekil kirke fra Gullmarsstrand
Utsikt fra bryllupssuiten på Gullmarsstrand. Kirken i Lysekil rager over horisonten.

Grundsund og «Saltön»

Aller best likte vi likevel Grundsund, et tett kratt av trehus og hageflekker forbundet med gangveier på begge sider av en kanal som lager led mellom Gåsöfjorden og Värbofjorden.

Grundsund er på mange måter det mest tradisjonelle fiskeværet på Skaftö. Først sto beboerne der imot da resten av øya slo seg på skipsfart, deretter lot de også turismen fare forbi.

Dermed fikk fiskeværet heller ikke de store skipperhusene, eller badegjest-staffasje som store glassverandaer med utskjæring og pynt.

Likevel var og er Grundsund det største været på øya, uten at det sier så mye. Butikken var stengt. Folk og bikkjer holdt seg innendørs. Og snart skulle vi oppdage at heller ikke restauranten var åpen. (Det fins imidlertid et vandrerhjem her.) Bare postkortidyllen holdt døgnåpent, 24/7 så lenge været ikke slår seg altfor rusk.

Det er ikke uten grunn at de fleste utendørsscenene i TV-serien «Saltön» med Tomas von Brömssen, Ulla Skoog og Anki Larsson ble spilt inn i trehusbebyggelsen rundt Grundsund kanal.

Det vonde liv på Skaftö

Grundsund er idyllisk. Men det betyr ikke at livet der var enkelt.

I sildeboomene foregikk fisket med små åpne båter og landnot. Nota ble rodd ut i en bue, som senere ble dratt i land hvor silda ble fanget.

Det ga velstand og mat. Men også lukt. På fiskeværets egen nettside beskrives det hvordan silda også kunne rive i nesa. Fisken havnet nemlig enten i salteriet på Ösö eller til de to trankokeriene på Porsholmen. Og restproduktet, sildegrumset, spredde en lukt av forråtnelse vidt omkring.

Da silda forsvant, ble fiskerne tvunget lenger til havs, på linefiske. I store åpne båter med seks til åtte mann om bord, satte de lange liner med flere hundre kroker om ettermiddagen og dro dem neste morgen.

Det luktet kanskje mindre, men hvor lenge var livet epler og fioler? Da silda vendte tilbake mot slutten av 1800-tallet, hadde Grundsund ikke bare 25 sildefiskebåter men også en ansjosfabrikk, et stort silderøkeri og flere salterier.

Noe sier meg at valget om ikke å satse på turisme, ikke bare var beboernes eget.

I dag har likevel mange av husene blitt omgjort til fritidsboliger. Men Grundsund har fortsatt fire yrkesfiskebåter.

Døs i Rågårdsvik

Rågårdsvik på Skaftö
Brygga i Rågårdsvik er nyttig. Stranda er nemlig svært langgrunn.

Det tredje fiskeværet vi besøkte på Skaftö, Rågårdsvik helt sør på øya, var som de andre: Stille og nymalt, med hyggelige hager og kort vei til brygga og den langgrunne stranda. Et pensjonat hadde stedet også. Noe sted å spise middag, fant vi derimot ikke.

Så da ble det med et bad fra badebrygga, enda et par bilder av trehusidyll og svensk sommerdrøm – og en stopp i Fjällbacka for noe av den verste sjømaten vi har smakt. Men det er en annen historie, som kystidyllene sør for Lysekil på ingen måte kan lastes for.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s