REISE TIL: SØRLANDET, NORGE

Og sola var ledestjerne hele veien mot hytta. Over gamle Breviksbrua, Brokelandsheia og ned bakkene mot Fiansvingen. Sommeren var foran oss. 21 blankglinsende dager med sommerferie, som 20 lørdager på rappen før den uunngåelige søndagen med sitt løfte om hverdager.

Vi skulle holde oss i Norge hele sommeren, men drømmene var mange. Vi skulle bade, sole og sove lenge. Skulle gå turer, lese bøker og fylle yatzyblokka med høye poengsummer. Lage god mat, drikke god vin, og pille reker spreke som stålfjærer mens vi så sola fires ned over Søgne-landet. Kanskje skulle vi en tur til Vestlandet.

Men vi skulle bli i Norge. Selv om jeg reiser mye, tilbringer jeg stort sett alltid sommerferien i hjemlandet. Ikke bare fordi vi har fått barn, Middelhavet er for varmt og dyrt og folksomt, eller fordi Afrika, Latin-Amerika og Asia har regntid eller «vinter» eller hete som en kulegrill. Men fordi juliuke etter juliuke på Glesnes har lært meg at den norske sommeren, alle sine feil og mangler til tross, er helt fantastisk.

Akkurat slik disse tre juliukene i 2017 ble det.

Norsk sommervær Søgne style

Vi kom fram til hytta i tussmørket og sto opp til en blendende norsk sommerdag. Vannet funklet, og selv vinden tok en pause i arbeidet. Vi stekte eggerøre og rundstykker og hadde frokost ute, og kjente svetten væte tinningene mens vi gjorde klar sommerstua. Johanne holdt seg der det til enhver tid var svalest. Til middag satte vi oss ytterst på knatten og spiste jordbær og champagne. Det var saftige, søte, søgnebær, og vinen bruste herlig i ganen.

Senere kom skyene. Brisen frisknet til. Noen dager lå under tette, lysegrå gardiner, og på klarværsdager lugget sønnavinden i tretoppene og grep tak i parasollen og løftet den ut av steinfoten.

Bare av og til unnet værgudene oss en time eller tre foran på plattingen.

Svalene og sommeren

Noen kvelder så vi svalene sveve høyt over Stifjellet. Andre kvelder var det så vidt vingene deres ikke subbet de sandbeige bølgene over Høllesanden.

En kveld holdt jeg på å bli flydd i senk av en. Den kom skingrende over asfalten langs hytteveien og så lenge ut til å sikte rett mot brystkassa mi før den i siste liten skar over luggen og forsvant bak ryggene våre. Neste morgen glinset regnvannet på plattingen igjen. Men det tørket opp. Og under annekset lå det vedkubber, og bag-in-boxen sto i skapet i gangen.

Og fortsatt holdt vi forsettet om å bade fra brygga hver dag.

Det var kaldt, hyttenaboene meldte om 15 grader, men vi klarte å holde stand. Et par dager syntes vi å fornemme at vannet hadde blitt litt varmere, men før neste dags dukkert var det oppvarmede overflatevannet feid bort av blåsten. I hyttevarmen etterpå ga badene uansett sommerfølelsen et rush i blodårene.

Den forgjettede sommervarmen kom like flyktig som sommerbyger. Heftig men flyktig, som om skydekket åpnet alle vinduer kun for å lufte dynene for så brått å stenge selv skoddene. Vi sjekket Yr som om den liverapporterte en avgjørende landskamp, men den viste seg like upålitelig som solsteiken. Vi innså raskt at ordtaket godt kunne ha vært at «Det er bedre med to timer solskinn enn en dag med sol på Yr».

Den ene av våre utlovede godværsdager dro vi på regnflukttur til Mandal og en skikkelig god restaurant. En annen dro vi til Kristiansand. Ellers ble vi på hytta, hvor et gammelt TP lærte oss at Erroll Flynn ble født på Tasmania og at «90 dager på loffen i Børgefjell» ble skrevet av Lars Monsen.

Les også om den vakre uthavna Ny-Hellesund i skjærgården!

Siste sørlandssommerdag

Selvfølgelig. Den norske sommeren gjorde nok en sjarmoffensiv den dagen vi skulle gjøre oppbrudd. Yr meldte varme og solskinn hele dagen. Tone passet Johanne mens jeg gikk ned for morgenbadet. Det var ly helt inne ved sjøbodene, men mot enden av flytebrygga – og dypet – bredte igjen krusningene seg over vannspeilet. Jeg la badehåndkleet en meter innenfor badetrappa, saumfarte farvannet for brennmaneter, og kastet et kort blikk opp mot Knatten; kun en blomsterkrukke og et par benker syntes over kanten; så tok jeg mot til meg og lente overkroppen akkurat så langt fram at jeg visste at tyngdekraften uansett ville gjøre jobben. Jeg stupte.

Det kalde vannet pakket meg tett inn men da hodet igjen brøt vannskorpa, hadde sjokket gitt seg. Det var blitt en vane. 15 grader. Norsk sommer. På tre tak var jeg inne ved brygga igjen, jeg grep tak i håndtakene på badetrappa og steg opp. Sola strålte, men allerede før jeg sto oppreist på plankene, kjente jeg brisen. Den prikket som isnåler mot huden. Jeg tørket meg raskt, stakk føttene i kjippkjappene og gikk opp til hytta.

– Hvordan var det? spurte Tone.

Jeg prøvde å røpe så lite som mulig, for nå var det hennes tur. Hun syntes det var like kaldt.

Etter morgenbadet satte vi i gang med å vaske hytta, uten pause for å kunne nyte finværet de siste timene før vi dro. Mens sola strålte utenfor luftet vi dyner, vasket gulv og ristet tepper. Vi ryddet spillene tilbake på soverommet, satte glassene i skapet, og lempet alt vårt eget pikkpakk ut på plattingen.

Ved 12-tida var vi ferdige. Akkurat i tide til å se at skydekket nok en gang trakk for gardinene. Bare på Yr lyste sola. Det suste i furutoppene og eikekronene.

Da svigers kom foreslo jeg likevel nok et bad for Tone. Vi kunne bade sammen, mens mormor og morfar passet Johanne. Hun la armene tett inntil genseren og kjente sikkert brisen trenge inn gjennom stoffet.

Jeg gikk ned alene og kastet meg uti det. Vannet var like kaldt. Men følelsen av sørlandssommer satt friskt i kroppen hele kjøreturen hjemover, via Sandefjord og noen herlige stranddager i Ula.

Så takk for oss, sommerferien 2017. Jeg vil huske deg som en fin sommer, tross alt.

Lik Det vonde liv på Facebook!