Er det for sent å reise til Cuba?

REISE TIL: CUBA

Det har liksom alltid snart vært for sent å reise til Cuba. Jeg hadde lest påstanden i flere år da broder’n og jeg reiste dit for noen år siden. I årene siden har den bare blitt gjentatt.

– Mange vil oppleve Cuba før det er for sent, sa Aslak Aarhus til VG i 1998. I 2000 fulgte både VG og Adresseavisen opp: «Dra til Cuba nå – før det er for sent». «Reis til Cuba før Fidel Castro dør,» skrev VG i 2007. Og senere fulgte Stavanger Aftenblad, Norsk Ukeblad, Star Tour, Reiser & Ferie og…, gjeeesp.

Med andre ord må det utvilsomt ha vært for sent da brødrene Glesnes endelig fikk ryggsekkene av bagasjebåndet på flyplassen i Havanna.

Malecon i Havanna
Kveldshimmel over Malecon (som for øvrig visstnok er modellert etter Cadiz.

Det er alltid for sent

Sannheten er at hvis du spør de rette folkene, vil du alltid få høre at det er for sent. Uansett hvor, uansett når. Det bare er sånn. Det eneste kriteriet, er at de selv allerede har vært der.

Myanmar har vært en klassiker på den fronten. Helt siden Aung San Suu Kyis NLD-parti ga ok til turisme, har de som allerede hadde reist dit, gjentatt mantraet: Du må forte deg, før det er for sent.

Hvis du leser Norman Lewis’ «Golden Earth», vil du imidlertid oppdage at selv han var for sent ute – rent faktisk – da han dro til Burma i 1948, bare for å oppdage at landet allerede var på vei ut i full borgerkrig.

Tidene forandrer seg og alle steder forandrer seg med den. Men du kan altså være sikker på at du reiser for sent. Goethe ville helt sikkert ha sagt det samme til oss om Roma, der han selv ble lukket inn på galleriet i Det sixtinske kapell for å studere taket nærmere. Det ville neppe ha skjedd i dag, selv ikke om du het Knausgård. Eller hva tror du Henrik Ibsen ville ha sagt om Amalfi, der han skrev «Et dukkehjem»? Og den byen Elias Canettis beskriver i «Stemmene fra Marrakech»? Den er langt fra den samme.

Trevi-fontenen, Roma, fontana di Trevi
Det var nok ikke slike folkemengder ved Trevi-fontenen da Goethe besøkte Roma.

Cuba – snart for sent siden 850

Selve kroneksempelet er likevel Cuba. Det er jo en tidslomme, sier folk, og viser til amerikanske 50-tallsbiler, murpuss som har flasset av, og hest og vogn langs motorveien.

Den æraen er for lengst modifisert. Da vi kom dit, fikk vi en moderne Peugeot som leiebil. Og turister og ikke Ernest Hemingway drakk sine dyre (til Cuba) drinker på La Bodeguita del Medio.

Men gjorde det noe? Ei heller tidslommer varer evig. Til og med hos mursiene i Etiopias Omo-dalen har de plastbokser, og spydene er byttet ut med Kalashnikov.

Ponchera på Cuba
Leiebil på Cuba viste seg å være en dårlig idé. Men vi fikk i det minste sett mange poncheras – punkteringssjapper.

Og til Cuba har det som sagt alltid hastet med å reise. Det hastet da arawakene begynte å bygge landsbyer rundt år 850. Det hastet da spanjolene erobret øya i 1510, og da de brøt opp jorda for å dyrke sukkerrør. Det må ha hastet da Spania måtte gi slipp og yankeene omgjorde øya til en bananrepublikk, og ikke minst må det brått ha blitt altfor sent nyttårsdagen 1959, da diktatoren Fulgencio Batista flyktet og Fidel Castro tok makta.

Cocktail Time i Havanna

Da forsvant med ett det landet Basil Woon beskrev i «When It’s Cocktail Time In Cuba», der han listet opp følgende fordeler med øystaten:

  1. Du kan drikke så mye du vil.
  2. Du kan kjøpe så mange drinker til vennene dine som du vil.
  3. Du kan prøve lykken i lotteriet.
  4. Du kan tape så mye penger du måtte ønske på casinoet.
  5. Du trenger ikke ha med deg vigselsattesten.
  6. Du kan stirre på de vakre señoritasene, for på Cuba er stirring regnet som en kompliment, ikke en synd.

«It’s never mañana when it comes to drinking in Havana. You need never put off until tomorrow the drinks that should cool you today,» skrev han.

Når så cocktail-tida, for turistene, smått om senn ble gjeninnført, ble det altså igjen for sent å reise til Cuba, ifølge for-sent-påståerne. Dem om det.

La Bodeguita del Medio i Havana
La Bodeguita del Medio var en av Hemingways yndlingsbarer i Havanna.

Det var altså årevis siden det hastet med å reise til Cuba da broder’n og jeg endelig gjorde det. Over 1150 år for å bruke det strengeste målet. Likevel hadde vi en opplevelse. Selv om mange mojitos har rent i havet som urin siden den gang, tyder fotoreportasjer som denne og intervjuer som dette på at landet fortsatt holder.

Noen av amcar-ene har kanskje rustet bort – eller blitt solgt til turisme. Noen av hestene har kanskje blitt til pølse, og strendene har fått flere solsenger. Men vakre kolonibyer kommer du til å finne. Musikere kommer til å synge og spille. Naturen vil fortsatt være frodig, og blide mennesker kommer du til å møte på stadig vekk.

Trafikk på Cuba
Trafikkbildet på Cuba. Hvor lenge det kommer til å kjøre hestekjerrer langs veiene, er et åpent spørsmål. Men sannsynligheten for å treffe på en, er større jo lenger unna Havanna du reiser.

For så lenge det er fred, kan du reise. Stedet vil garantert ikke være det samme for som ti, femti eller hundre år siden. Men så lenge du reiser, vil du alltid kunne finne store opplevelser.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Gibara på Cuba
Gibara nordøst på Cuba, slettes ikke stygt.
Sykkeldrosjer i Camaguey på Cuba
Sykkeldrosjer er visstnok et nokså nytt fenomen på Cuba, ifølge Havana Times. Her er et knippe fotografert i Camaguey.
strand på Cuba
En strand utenfor Santiago de Cuba. Sikkert like gyllen fortsatt.
amcar på landevei i Cuba
Her kjem dampen, gamle dampen. Det ruller gamle amcars på norske veier, så de kommer trolig til å finnes også på Cuba i mange år til.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s