REISE TIL: CADIZ, SPANIA

Ifølge klokka var det to minutter igjen. 20:28. På Taberna Casa Manteca var dørene stengt, vindusskoddene lukket, alt mørkt. Bare på fortauet var det liv. Der var fire sherryfat satt på høykant, og hvert eneste av dem var allerede opptatt.

Vi fikk lov til å skvise oss inn rundt ett av dem. Ifølge guiden Jorge i Cadizfornia Tours, som også har guidede tapasturer i byen, er Casa Manteca i La Viña-distriktet en av Cadiz’ aller beste tapasbarer. Og nå ville vi prøve.

Les om Cadiz’ historie og severdigheter her.

Cadiz’ legende om tapas

At ordet tapa kommer av verbet tapar – å dekke til – er allment akseptert. Legendene om rettens opprinnelse er derimot mange. Jorge nevnte tre: fra Madrid, Sevilla og den fra Cadiz. Andre kilder nevner enda flere.

• Tapas skal ha blitt til i Sevilla da bartendere la litt kjøtt, ost eller brød over glasset for å beskytte vinen mot fluer.
• Tapas skal ha blitt til fordi tavernaeiere i Castilla-La Manca fant ut et stykke skarp ost maskerte smaken av dårlig vin.
• Kong Alfonso X av Castilla skal ha kommet seg etter sykdom ved å drikke vin med små måltider til. Da han frisknet, skal han ha beordret alle tavernaer i Spania til å servere kombinasjonen.
• Kong Filip III skal ha laget en lov som påbød bartenderne å dekke hvert glass med litt mat, for å forhindre at sjøfolk og soldater ble så fulle.
• Ordet skal ha blitt til fordi spanske barer er så fulle at du må balansere tallerkenen over glasset for å på plass til begge på bardisken.

I Cadiz sverger de til så klart til sin egen legende: Da kong Alfonso XIII bestilte vin på en taverna i byen, dekket servitøren kongens glass med en skive brød med ibericoskinke for å beskytte vinen mot sanda som blåste inn fra stranda. Da kongen bestilte et nytt glass, ba han om en ny tapa til å dekke vinen.

– Historien har et poeng. Det blåser jo «alltid» her. Dere aner ikke hvor mye sand jeg har spist, smilte Jorge da han fortalte legenden.

Flamenco og ost

Noen minutter over halv åpnet Casa Manteca. En servitør feide over sherryfatene med en klut. Stereoanlegget ble slått på så flamencomusikken bølget langt nedover gata – flamencobildene henger også så tett på veggene at du knapt ser veggfargen. Før vi hadde blunket sto det bein på hver flis foran den hjørneformede bardisken.

Men vi hadde fatbordet vårt, og Johanne sov. Vi kunne vente. Og snart vred også vi oss inn gjennom trengselen for å bestille en av tapasene Jorge hadde anbefalt: Skiver av hvit payoyo-ost med aspargesmarmelade.

Tapasen du får servert hvis du går inn på en helt tilfeldig bar i Spania, kan ofte være som hentet fra et kulinarisk mareritt: Dvaske potetbåter og fuktige kjøttboller i saus som har stått i timevis og størknet under glasslokkene som i en grusom kantine.

Men ikke på Casa Manteca. Der smakte den fantastisk. Fast men saftig ost fra poyoyo-geiter i Sierra de Cadiz, fjellområdet øst for byen, overraskende mild uten den ramme geitesmaken som vanligvis følger geitoster. Og aspargesmarmeladen passet som sherrytomat til mozzarella.

Guidens anbefalte spisesteder i Cadiz

Etter den appetittvekkeren var det slutt for vår del. Johanne var urolig i vogna. Og stadig flere folk strømmet stadig mer høyrøstede til gatene i La Viña.

Det var på tide å innse at Andalucias døgnrytme ikke egner seg for spedbarnsforeldre. Men siden det ene av Jorges spise-tips vi testet, viste seg så bra, viderebringer jeg her også resten. De fleste er i La Viña, den tidligere vingården som ifølge Jorge er Cadiz’ fattigste nabolag men også det beste for tapas.

• I det sørøstre hjørnet av Mercado Central, fiskemarkedet, kan du for rundt tre euro få dem til å steke opp fisken for deg og servere den med garnityr. Ferskere råvarer får du ikke.
• Bar La Tabernita i Calle de La Palma serverer store, billige tapas. Og de gjør det med kjærlighet. Jorge anbefaler spesielt inca de la calemar (blekksprutblekk), kjøttboller og snegler.
• Taberna El Tio de la Tiza har helt siden 1979 servert klassisk sjømat som stekt makrell og snegler.
• Restaurante El Faro er litt dyrere og mer formell enn de andre, men holder ifølge Jorge svært høy standard.

Vi, derimot fant oss en stille bar på et glemt gatehjørne og prøvde å gi Johanne mat der. Akkurat da begynte folk å strømme til også der. Og da jeg bar takeawaypizzaen hjem til leiligheten en snau time senere, satt og sto det glade spanjoler overalt. Cadiz så hyggeligere ut enn noensinne. Tapas så vidunderlig ut. Men som spedbarnspappa kan du ikke velge alt. Du må velge det beste.

Skal du reise til Cadiz? Les om byens severdigheter og fascinerende historie her.

Og her finner du alle mine bloggposter om Andalucia.