REISE TIL: LYSKYSTEN, SPANIA

Spania er strender. Mange av verdensarvstedene er riktignok på høysletta, men 60 prosent av spanjolene bor langs kysten. Og når det kommer til ferie, er det i hvert fall kysten og ikke den tørrsvidde la Meseta som gjelder.

Det er bare ett problem. 68 millioner turister reiser til Spania i året. Og de aller fleste reiser nettopp til kysten. Det gjør drømmen om sol og folketomme strender til en vanskelig kombinasjon.

Derfor har jeg alltid vært litt lunken til kysten av Spania. Kysten i nord er riktignok flott, men været er heller varierende. Jeg har også elsket Cadaques, så jeg innser at deler av Costa Brava er fin. Men ellers?

Lyskysten, et ferietips

I vår, da vi reiste på vår aller første ferie som familie, fant jeg endelig løsningen: Lyskysten, Costa de la Luz.

Lyskysten er hele den andalusiske kysten som vender mot Atlanterhavet, altså fra Tarifa og til grensa mot Portugal. Den er med andre ord Solkystens nærmeste nabo.

De to naboene er tilnærmet gjennomført forskjellige. Der Solkysten er turistmaskiner og hvite åsrygger av ferieleiligheter uten opphold, føltes Lyskysten som et blankt ark: En kyststripe av kilometer på kilometer med strender, ofte uten så mye som en parasoll. Og helt uten høyhus og store hotellkomplekser.

Den var selve drømmebildet av Spanias kyst og Spanias strender. Og likevel befriende tomt for turister.

Selv ble jeg klar over området da kollega Dag Fonbæk tipset VGs lesere om den i 2010. Tone, derimot, ble del av de innvidde allerede på 1990-tallet, da hun studerte spansk i Jerez de la Frontera.

Den deilige kysten av Spania

17. mai reiste vi altså dit sammen. For meg var det for første gang. For henne et svært gledelig gjensyn.

For Costa de la Luz er vakker. Den er varm og solrik. Og den er virkelig utenfor turisttråkket, norskerenna, lysløypa, Frp-Syden og Spanias internasjonale sone av klimaflyktende pensjonister.

Den har sand fin som siktet hvetemel, mindre regn og like mange soltimer som Solkysten, og bare marginalt lavere gjennomsnittstemperatur.

Det som får turistene til å holde seg til selkoloniene sine rundt Malaga i stedet, er nok først og fremst mangelen på direktefly. Det går alltid et fly til Malaga, ruta har så godt belegg at Norwegian fylte en hel Dreamliner-maskin. Til strandstripa lenger vest må du kjøre leiebil. Eller mellomlande over en knestøvel.

TIPS: Bruk en prissammenligningstjeneste som Auto Europe^* når du bestiller leiebilen. Da finner du enkelt den aller beste prisen på bilen.

Vindkysten

Og så er det vinden, da. Det blåser friskt når Atlanterhavet møter varmen i Andalucia. Liten til sterk kuling holdt konsert i palmebladene de første dagene av vår ferie. Det var greit nok så lenge vi holdt oss dypt inne i Cadiz’ innfallsrike nett av trange gater. Men da vi dro til Tarifa for litt strandliv, kunne vi bare glemme det, i hvert fall med en baby.

En av dagene rømte vi rett og slett. En times kjøring nordøstover fra Tarifa, til Estepona på den vindstille Costa del Sol. Fluktmulighetene er mange, og ikke så langt unna. Da El Tiempo meldte 46 km/h vind langs hele kyststripa, var det svak vind i Jerez en halvtimes kjøring inn i landet. Og innenfor der igjen venter hele kurven av Andalucias hvite byer på den eventyrlystne. Sånn sett er kanskje Cadiz det beste utgangspunktet; fra Tarifa var valgmulighetene innenfor en times kjøring færre.

Les også om den kanskje mest berømte hvite byen i Andalucia, Ronda!

En kyst av reisemål

Jeg skulle gjerne ha sett hele Lyskysten. Men kunsten er å begrense seg. Vi valgte oss ut strekningen mellom Cadiz og Tarifa, og holdt base i de to nevnte byene etter råd fra Vibeke i Borte Best.

Dermed valgte vi ut hele den vestlige delen av Lyskysten, fra Portugals grense og forbi både Rabida-klosteret hvor Kristoffer Columbus søkte støtte til oppdagelsen av Amerika, og kystvillmarka i Doñana nasjonalpark.

Vi hadde likevel nok av reisemål til en langt lengre ferie enn vår uke. Vi så:

• Cadiz, som ifølge arkeologer er Europas eldste by, med en tettpakket gamleby med 133 tårn, og 3000 års historie som en lagkake under og over bakken. En periode var den Spanias rikeste by, nå er den akkurat passe akterutseilt. Og bemerkelsesverdig fri for masseturisme.
• Jerez de la Frontera, selve sherry-hovedstaden, hvor jacaranda-trærne sto som lilla solskjermer over gatene og selv to spedbarnsforeldre kunne bestille seg en fino før lunsj uten å bli uglesett.

• Vejer de la Frontera, kyststripas eneste ekte hvite by; en herlig masse hvitkalkede hus som hutler seg sammen innenfor en bymur med fem porter på toppen av en ås noen kilometer innenfor strendene i Barbate og Zahora.
• Playa de Bolonia, hvor hver badegjest hadde minst 40 x40 meter finkornet sandstrand å boltre seg på – selv nærmest parkeringsplassen – og sanda er i slik overflod at den fortsetter i en høy sanddyne i enden. Ruinene av den romerske Baelo Claudia, 100 meter innenfor stranda, var dessverre stengt da vi besøkte den.
• Tarifa, det sørligste punktet på Fastlands-Europa, og nok en fortidslevning hvor gatene innenfor bymurene så vidt slipper fram et esel med litt høy BMI. Byen er likevel mest kjent for sin lange strand og gode surfemuligheter – hadde vi vært surfere, ville vi nok ha elsket kulingen under vårt besøk.

Hvis vi hadde hatt mer tid, og en litt mindre utålmodig sjef i familien, hadde vi sikkert sett mer. Som fiskerhavna og manzanilla-byen Sanlúcar de Barrameda, strandbyen Conil de la Frontera, og historiske El Puerto de Santa María hvor Columbus hevet anker for sin andre Amerika-reise. Disse og flere reisemål kan du lese om på Cadiz-provinsens egen nettside.

Og du kan og bør ikke se alt. Hovedsaken er jo å ha en bra ferie.

Her finner du alle mine blogginnlegg om reiser til Spania.

Og jo, lik Det vonde liv på Facebook!

^_* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.