REISER TIL: GLESVÆR 1976-2016

Min oldefar Morten Andreas Olsen Lerøen flyttet til Glesvær i 1886. Han kom opprinnelig fra Lerøy på innsida av Sotra, men flyttet til Glesnes fordi det lå nærmere fiskefeltene. På den tida var stedet det viktigste fiskeværet på Sotra hvor opptil 140 fartøy kunne legge til i sesongen. Handelsstedet ga til og med navn til verdens nest største nålevende fiskeslag, den opptil 15 meter lange sildekongen. På latin bærer den navnet Regalecus Glesne, oppkalt etter det første stedet den ble funnet (i 1766 og senere i ‘69).

Det første huset oldefar bodde i, lå i et klyngetun på Tuo, oppe på den store ryggen som danner et stup ut mot havet i sørvest og vest. Jordteigene lå spredd omkring. Med huset fulgte også et naust nede i Englabogen, en smul krok hvor naturen gir le fra alle kanter: I vest hviler Nordøyna, i sør skjermer Skjeret mot Toftosen, i øst ligger bergknatten Klakken, og i nord står Bogabrøtet som en levegg mot nordavinden.

Siden min bestefar Berent Mortensen senere bygde sitt hus nettopp i Bogen, ble dette stykket Norge mitt paradis. Her var bestefar og bestemor og, da de døde, røttene mine.

Her var klatreturene i Bogabrøtet, epletrærne i hagen, vedahuset og naustet, og kjeldaren med sin mystiske slipestein. Her var garnfiske og dorgeturer og robåten som lå og klukket nedfor brygga, husene (små trekasser som flyter i havskorpa) med flyndre og krabbe, og fiskekisto hvor vi la torsken for å frakte den levende til land. Her var stuevinduene som rammet inn verden: de tre naustene på Skjeret, granskogen på Nordøyna, naustet på Færøyskaget, og Møsholmen med Møsholmskjeilo hvor robåten kunne drive gjennom ved høyvann. Og fra vinduet vest på lemen (andre etasje) så jeg rett ut Høset mot Svegjasundet og brenningene som slo opp mot Goltalandet. Utenfor der igjen lå storhavet.

Selv som voksen trodde jeg at den verdenen var min og at den var like bestandig som havet. Helt til oktoberdagen da andre fiskere så min fars snekke kjøre i sirkler på fjorden, på tredje dag av hummerfisket. I romjula samme år spredde vi asken hans ved Gausskjera hvor den rolige sjøen i sundene møter havdønningene.

Og snart skulle det gå opp for meg at selv ikke Glesnes var for evig.

Siste reise til Glesnes

I fjor vår reiste jeg dit med Tone, for første og siste gang. Det har tatt lang tid å skrive om det besøket. Fordi jeg ville gjøre det riktig. Og fordi det ikke har vært så lett.

Glesnes var tross alt meg: det var navnet mitt, Gjermund Glesnes – eller Jymjym Ginging som jeg sa som liten. Og det var mye mer enn bare et navn.

Bestefar bygde huset i 1939 og bestemor flyttet inn året etter da de hadde giftet seg. To år senere ble min far født. Senere skulle ett barn bli tre, og selv om pappa var 15 år da han flyttet hjemmefra og skulle bo mange steder før hans lille kjernefamilie falt til ro i Sandefjord, var det aldri noen tvil om hva som var «heime».

Det var det mintgrønne huset i Bogen. Og ferie for ferie, år for år, begynte den samme følelsen av tilhold å slå rot også i meg.

Da vi reiste dit denne vårhelgen i mai 2016, var det for å ta farvel.

Vil du reise til Glesvær? Les min reiseguide til overnatting og ting å gjøre her!

Ro, ro til fiskeskjær

En varslet avskjed er kanskje den aller vanskeligste. For uansett hvor sterkt du ønsker det, får du aldri tid til alt. Du må velge det viktigste.

Altså måtte vi ut og fiske.

«Full fart for alle maskiner,» kommanderte bestefar med et glimt i øyet hver gang han ville sette fart på årene. Han hadde kjørt trampfart som maskinist på «Hedman» og «Svanen» innimellom sesongene som fisker. Når vi passerte Gausskjera på vei med line, la han til: «Beint mot England». Det var en fascinerende påminnelse om hva som faktisk ventet på andre sida av den stålblå prærien.

Fiske og Glesnes er for meg nær sagt synonyme størrelser. Glesnes er en helvetes god fiskeplass. En gang da jeg var barn fikk vi en åtte kilos steinbit på garnet midt mellom Klakken og Englabogskjeret. Og den siste høsten vi hadde stedet, høsten før vår reise, dro min onkel fire hummere på tre dager uten å sette ut båten; han bare kastet teinene fra brygga og bandt dem i fortøyningsfestene(!)

Pappa var i båt så å si fra fødselen. En stormnatt da han var halvannet år, da været ble så ugreit at bestefar ikke kunne dra ut og redde garna alene, satt pappa mellom beina til bestemor mens hun rodde.

Da han var ni, begynte han og broren å fiske hummer alene. Onkel, som var seks, var for liten til å buksere de tunge treteinene over ripa på robåten, så han måtte ro mens pappa dro. Den arbeidsfordelingen ble stående livet ut: Pappa dro, onkel satt ved årene.

Faren til bestemor og altså min andre oldefar, Halvor Hammersland, advarte mot i det hele tatt å slippe guttungen ut i båt. Han mente at han var «vill i båt». Pappa bemerket at den gamle tydeligvis hadde glemt sine egne bravader til sjøs – han hoppet en gang i sjøen fordi han bommet på doryen (småbåten) utenfor Kapp Nord på Island, og når han fikk stor torsk på garnet, bandt han tau rundt sporen på den og slepte den levende hjem etter båten.

På sine eldre dager ble pappa roligere. Garna ble færre. Han kom sjeldnere inn klokka fire for å vekke broder’n og meg og si: «Det blåser opp. Vi må ut og berge garna.» Men han elsket fiske. Og han hadde fortsatt håndlaget. Ingen kunne rense et garn for berggylte som pappa; det så lett ut som å trekke en sabel ut av slira når han tvang dem ut gjennom de trange garnmaskene. Å greie et garn, rense en fisk, plukke ut krabber; alt lå i hendene som medfødte bevegelser.

Litt etter litt smittet kjærligheten over på meg.

Så vi måtte fiske. Dra garn sør for Måsholmen, dorge gjennom Færøysundet. En siste gang. Det var bare ett problem: Vinden. En stri blåst feide inn over Sotra fra sør og gjorde båtliv i en åpen oselver utenkelig.

Vær og uvær i ytre Sund

Sterk vind var ikke akkurat noe fremmedelement på Glesnes. Tvert imot er ruskevær noe som nærmest ligger i min families DNA.

Min tante ble født en vinternatt i 1949 da orkanen blåste så hardt at hele huset svaiet i sine tre etasjer. Bestefar hadde lagt det omtrent så nær havet som det var mulig å komme, og hadde ennå ikke støpt grunnmur. Så inne på gutterommet lå de vordende storebrødrene og så figurer i taket og hørte mora trøste fødekonene, som jamret i frykt, overbeviste om at huset kom til å blåse på havet.

I ’52 slo sjøen inn kjellerdøra og rev bort halve brygga. Etter den stormen ble det bygd grunnmur under hele huset, og det ble omtrent slik jeg skulle kjenne det.

Lik reisebloggen min på Facebook!

En fiskehistorie

Utpå fredagen spaknet vinden, og ved høyvann åpnet vi naustporten og satte ut båten. Det var havblikk inne i sundene. Da kan ingenting måle seg med lyden og følelsen av en oselver som glir gjennom vannet. Klukkingen mot børebordene, de myke dunkene når årene slo mot messingbeslaget på keipen, drysset av dråper fra årebladene.

Vi satte flyndregarna våre i Risøysundet; kastet klubba på sjøen og holdt sakte fart mens vi speidet ned i dypet etter det gulgrønne skimmeret av sandbunn før Tone slapp steinen. Etter oss lå to solblekede garnklubber og duppet i krusningene.

Da slapp vi ut dorgene, la snørene utfor keipene, og jeg flakket sakte langs klippene på Risøyna, helt ut til dit hvor draget fra havet går som en rumlende belg opp og ned mot berget selv på godværskvelder. Da snudde vi. Vi dorget oss inn og ut av sundet, helt ut til Lassen, og inn langs Færøyskaget som om vi fulgte vårt eget kjølvann fra tidligere. To ganger fikk Tone dra fisk, begge gangene var de så små at de så vidt ga et plopp da hun slapp dem uti igjen.

Ved Sanden svingte jeg babord, jeg kunne ikke ta farvel med Glesnes uten å dorge ut Færøysundet en siste gang. Da preludiet spilte i pappas begravelse var det det bildet som spilte i hodet mitt: pappa bak årene på vei ut det trange sundet med dorgløkker rundt pekefingrene, en stille sommerkveld, og midtveis i sundet slapp han dorgene for så å gli sakte fra meg der han rodde ut mot havet.

Osen mellom Nordøynas sitkajungel og Færøynas nakne rabber er under en garnlengde bred, men har nesten alltid et napp i vente når du ror gjennom det med fargerike plastmakk på slep. Så også denne gang. Det var en helt grei fiskekakelyr på rundt en kilo. Vi lot den leve. Det var blitt kveld. Vi drakk vin og lot kvelden skumre.

Neste morgen dro vi garna. Svart hav, kun et par tangstammer fulgte med opp fra dypet.

Da floen dekket steinen øst om Nordøyna, halte vi opp båten. Vi tjoret den til reisverket i naustet, la plankebiter over rullene, stilte tiljene på høykant, dro opp mygla og la i bakronga, stilte øsekaret under hullet, og la bjelken på plass foran naustporten og festet slåene. Jeg hang garna til tørk, kveilet tauene opp på spikre, og la ilesteinene og kleppen på plass ved den gamle slipesteinen. Alt var på plass. Bare jeg ble igjen en stund for å ta avskjed. Med blåsene og klubbene, teinene og garnkassene, fiskekistene, husene, merden, pilken, dorgene, flåen og søkkene i vinduskarmen, oljehyrene på spikere, bestefars skyggelue…

Etter lunsj kjørte vi. Tilbake gjennom Holmadalen, i en S rundt vågen og naustene ved handelsstedet og haugen hvor posthuset var, inn forbi Heimanpådalen, over lyngheiene forbi Kvernavikvatnet, forbi smalene ved Kausland kyrkje og den bratte bakken ned mot Eide, rundt u-svingene ved Kørelen, hvor bestemor gikk på tresko til og fra skolen og ble tatt av vinden en gang hun gikk over isen; hun fikk stoppet mot en fastfrossen stein like før hun blåste ut i elveosen – og hvor legendene ville ha det til at sjøormen slukte et helt brudefølge.

Videre forbi Hammersland hvor bestemor vokste opp, og nordover. Bort fra barndommen, ungdommen og fisketurene med pappa, og de hundrevis av historier om hvem vi var. Et helt kapittel i min families liv ble avsluttet der og da. I juli kom flyttebilen. Og en åpen bok inn i pappas liv ble levert tilbake til biblioteket for aldri mer å bli lånt ut. Jeg er glad jeg fikk lese i den, så lenge det varte.

I kjært minne om:

Berent Martin Mortensen Glesnes (1908-1988)

Klara Bergitte Glesnes, f. Halvarsdatter Hammersland (1911-2000)

Magnus Mortensen Glesnes (1941-2013)

Se også den nydelige bildefortellingen av Bjørn Erik Larsen om Torvald Andreassen fra Glesvær, som startet som fisker i 1949.