Procida – en kjærlighetshistorie

REISE TIL: PROCIDA, ITALIA

Hadde det ikke vært for Procida, ville trolig Tone og jeg aldri ha truffet hverandre. Ikke fordi vi møttes på øya eller i Italia for den saks skyld. Første gang vi traff hverandre, var i Oslo. Men kimen til det hele, var reisebloggen jeg skrev herfra for VG.

Tone hadde hatt lyst til å reise til Procida helt siden hun leste Elsa Morantes «L’isola di Arturo». Og hun likte det jeg skrev. Så godt, faktisk, at jeg etter turen fikk en svært hyggelig, anonym epost, skrevet akkurat slik som Tone er: Sjarmerende, morsom – og samtidig akkurat så uskyldig at jeg selv kunne velge om jeg skulle tolke den som flørt eller ros. Jeg var ikke singel, så ingenting mer skjedde. Men fanmail er sjelden vare, så det kunne ikke hjelpes at eposten pirret nysgjerrigheten.

Så da jeg noen år senere var singel og plutselig kom over den mystiske avsenderen igjen – og fant ut at hun var en sød sørlandspige bosatt i Oslo – tok jeg mot til meg. Snart tok vi et glass vin sammen, og senere ble det flere glass. Og 19. februar i år ble vi foreldre til ei lita jente.

Noe av det siste vi gjorde før Tone ble gravid, var å reise til Procida sammen.

Procida på sitt beste

Selvfølgelig ble denne turen bedre enn den forrige – og en av mine aller beste reiser i 2016. Mest av alt så klart fordi jeg ikke dro alene men sammen med Tone. Men vi hadde også gjort langt bedre forberedelser enn jeg hadde sist. Vi hadde sett «Il Postino»/«Postmannen» – som er delvis spilt inn på Procida – minst fire ganger, visste at det er langt fra fergekaia i Marina Grande til Chiaiolella-stranda, og at det aller beste med hele øya er byen rundt de to havnene Marina Grande og Corricella.

I tillegg hadde vi naturligvis mer penger enn da jeg reiste på spareblogg for VG. Det gjorde blant annet at vi kunne spise lunsj på Procidas trolig beste spisested – ja, en av de finest beliggende og beste italienske restauranter jeg har spist på noen gang.

Denne gangen tok vi oss også råd til en guidet tur, som var vel verdt pengene.

Den spektakulære kystbyen

Marina Grande Procida
Marina Grande sett fra ferja mellom Napoli, Procida og Ischia.

Vi ankom Procida på den eneste måten man kan med offentlig transport: med båt til Marina Grande. Sola sto i skjul bak et tungt sceneteppe, men ingen skyer kunne skjule øyas skjønnhet. Marina Grande hilste oss velkommen med sin sammenbygde vegg av fasader i ulike pastellfarger.

Den minste bebodde øya i Napolibukta er så stolt av sine husfarger at kommunen i fjor opprettet et eget fargekontor underlagt teknisk etat.

Bar i Italia
Bar Mazziotti har Marina Grandes beste beliggenhet. Men prisene? Svært hyggelige.

– Hver fiskers hus hadde samme farge som båten hans. På den måten kunne fiskeren se hjemmet, og kona kunne se når ektemannen kom inn, fortalte guiden Guiseppe Batista oss litt senere.

Etter en kaffe stående på Bar Mazziotti like bortenfor havnas blikkfang, kirken Santa Maria di Pietà, gikk vi innom kirken der jeg måtte søke ly for et regnskyll på mitt forrige besøk, Parrocchia San Leonardo Procida, og videre for å sjekke ut Procidas virkelige attraksjoner: Marina Coricella og den befestede bydelen Terra Murata på høyden bak de to havnene.

Jeg blir veldig glad hvis du liker reisebloggen min på Facebook!

Terra Murata – Middelalderbyen

Det var grekerne som ga Procida navnet sitt, og for romerne ble den et avkoblingssted med sommervillaer. Men da Romerriket falt og vandaler, gotere og sarasenere slo hull på den trygge stabiliteten, søkte øyboerne tilflukt på øyas høyeste punkt hvor de beleiret seg innenfor murer og tårn.

Den befestede byen kalles Terra Murata og ligger på Procidas østre ende. Hele øya er en slags skive i forlengelsen av Napolibukta, med flate marker som brått klippes av i bratte klipper. Men der Terra Murata ligger, hever vulkansteinen seg opp til 91 meter.

Her ligger et tetrismønster av murhus gjennomskåret av streder hvor du bør klappe inn sidespeilene for å ha sjanse til å kjøre inn. Og inne i klynga gjemmer det seg en borg, restene av et gammelt kloster og den himmelkallende kirken Abbazia San Michele Arcangelo. Den sistnevnte hadde en ekstra overraskelse på lur: En stor julekrybbe limt sammen av skjell av en lokal kone.

 

 

– Skjell har helt siden antikken vært brukt som symbol på liv og gjenoppstandelse, forklarte museumsvakta oss. Så kanskje var krybba et hint til oss om det store som var i vente?

Cucinella og «Il Postino»

Den aller største attraksjonen på Procida er likevel Marina Cucinella. Med sin julekrybbe av pastellfargede hus over en havn med malte trebåter, er den et av Italias virkelige postkortmotiver – helt på høyde med Cinque Terre og byene på Amalfikysten. Det er bare én velkommen forskjell:

Coricella italiensk landsby
Hvis du har sett «Il Postino», vil du trolig dra kjensel på båtene og husene i Coricella.

Procida har bare en brøkdel av turistene. Den har også med god margin mindre turisttung enn naboøyene i Napolibukta, Capri og Ischia. (På grunn av størrelsen ville jeg likevel valgt Ischia for en lengre ferie, og du finner en spektakulær og offseason-fredelig by også der.)

– Vi prøvde oss litt etter «Il Postino», men vi vil ikke gjøre som Capri. Vi vil at turismen skal utvikle seg forsiktig, fortalte Guiseppe Batista.

For ja. De tidløse smugene på Procida har tjenestegjort som kulisser for en rekke filmer, deriblant «Den talentfulle Mr. Ripley». Men mest kjent er den for «Il Postino». I filmklassikeren om den forelskede postmannen til poeten Pablo Neruda «spilles» landsbyen av Cucinella. Og for en landsby den filmen har!

Den gamle mannen og garnet

Det mest utrolige er at Cucinella faktisk er så perfekt. Vi tuslet hånd i hånd blant måkeskrik og skvulp mot fiskebåtene, og kom i snakk med en gammel fisker som bøtte garn like bortenfor huset hvor postmannen Mario Ruoppolo møtte sin Beatrice Russo i filmen – nå er det en restaurant.

Fisker på Procida
Utenfor Procida fins et svært variert akvarium av fisk. Disse garnene skulle fange en slags mini-tunfisk (vi aner ikke det norske navnet).

– De har ønsket å bygge bilvei ned hit, men vi som bor her har nektet. Denne brygga er det beste stedet på hele øya. Vi har klart oss uten biler her i århundrer, og dette stedet skal være uten biler i århundrer ennå, fortalte fiskeren.

Helt uforandret er postkortmotivet likevel ikke, selv om det ser slik ut. Tidligere lå båtene på stranda, men rundt krigen bygde man brygga, ifølge fiskeren – som egentlig helst ville snakke om kona som satt tvers overfor ham.

– Hun er marinbiolog, en av de få kvinnene som har studert til det, fortalte han tydelig stolt. Hjemtraktene deres er et eldorado for den slags, farvannet rundt De flegreiske øyene danner yttergrensa for både de sørlige og nordlige fiskeslagene i Middelhavet, og er derfor hjemsted for dem alle. (Og Napolis Stazione Zoologica Anton Dohrn er verdens eldste forskningsstasjon utelukkende viet til livet i havet.)

– Bli med oss og fiske, inviterte gubben.

– Neste gang! lovet vi. Og det mente vi. For så klart det skal bli en neste gang. Men nå måtte vi spise.

En anbefalt restaurant

Vi valgte oss ikke «Il Postino»-restauranten. I stedet gikk vi noen få fiskebåter nærmere Terra Murata, hvor vi satte oss ned på det som senere viste seg å være øyas beste restaurant, Gorgonia. Den er til og med anbefalt i Michelin-guiden.

Vi valgte den imidlertid etter ærligere, og enklere, kriterier: Den hadde nydelig sjømat og kald hvitvin på menyen, hyggelige priser, og så himla koselig ut med sine røde duker under hvitt seildukstak en snau meter fra fortøyningsfestene.

Med en slik setting trengs ingen stearinlys for å lage en romantisk lunsj.

En guidet tur på Procida

Marina Grande Santa Maria di Pietà
Havnegata i Marina Grande. Det lysegule huset til venstre er Santa Maria di Pietà.

Procida er ikke noen stor øy, knapt fire kilometer fra ende til ende, og altså mye mindre enn både Ischia og Capri. Den mangler også den viltre naturen til «naboøyene». Bortsett fra naturreservatet på holmen Vivara har den strengt tatt ikke vill natur i det hele tatt.

Procida er så godt som dekket av sivilisasjon. Med 10.600 fastboende på en fire kvadratkilometer stor øy er den tettere befolket enn kommunen Roma (!)

Det ga bare enda bedre grunner til å takke ja til Guiseppe Batistas tilbud om guidet biltur. For det tar tid å gå rundt Procida, hvor veiene stort sett ligger mellom murer. Og det fins ting å se også utenom Cucinella, Terra Murata og Marina Grande:

Som forfatteren Elsa Morantes hus (det med kuppelen mellom Cucinella og L’olmo), den hesteskoformede lavastranda der Pablo Neruda skrev dikt i «Il Postino », og den pastellfargede mini-landsbyen Marina Chiaiolella. (Se enda flere på øyas turistinfoside.)

Il Postino Procida strand
Stranda der Pablo Neruda skrev dikt i «Il Postino».

Som guide kjørte ikke Guiseppe oss ikke bare rundt. Han fortalte også om øyas geografi; den er vulkansk og øyas seks bukter er faktisk tidligere vulkankratere, og om dagliglivet.

– Det er fullt her om sommeren og stille om vinteren. Da må jeg prøve å finne på noe annet å gjøre. Men det er et mye bedre liv enn i Napoli, mente øyboeren.

Det er ikke vanskelig å forstå. For Procida er et vakkert sted, med smule bølger og idylliske smug, husene og båtene til postmannen Mario Ruoppolo, og – for meg – den fineste kjærlighetshistorien av dem alle.

Naboøya Ischia byr på mer varierte opplevelser – som bading i termiske bad fra Antikken og en annen spektakulær kystby hvor havet virkelig slår inn.

Og her kan du lese om Napoli.

trange gater i italiensk landsby
Byscene på Procida. Dama i fiaten vinket til oss da hun kjørte forbi.
Procida
Utsikt mot Coricella og Terra Murata. Fastlandet og Napolibukta ligger bak.
Procida, by
Hovedgata opp fra Marina Grande.
Advertisements

5 Comments Add yours

  1. mikroplast sier:

    Hei. Takk for artige reisebrev! Jeg ser du bruker wordpress på eget domene. Kan jeg spørre hvordan du får til det? Vennlig hilsen Kirsti Opstad

    Lik

    1. Hei. Takk for hyggelig melding! Det er en stund siden jeg satte opp dette, så jeg husker ikke helt rekkefølgen, men den er omtrent som dette:
      Først registrerte jeg domene via Norid: https://www.norid.no/no/domeneregistrering/registrere
      Det tar et par dager (?) før registreringen er i boks og du kan fortsette. Jeg registrerte mitt gjennom Domeneshop (du får opp liste over tilbydere på Norid). Mulig at også dette tok litt tid.
      Når domenet er registrert, kan du sette opp omdirigering av WordPress-sida. Jeg husker ikke helt rekkefølgen, men du kan sette opp «primary domain» nesten nederst i grunnmenyen i «settings». I Domeneshop har jeg i tillegg satt opp følgende, via (tror jeg) «administrer www-videresending»:
      Navnetjener 1: ns1.wordpress.com
      Navnetjener 2: ns2.wordpress.com
      Navnetjener 3: ns3.wordpress.com

      Som sagt husker jeg ikke rekkefølgen, men antar at jeg måtte gjøre begge deler – i en eller annen rekkefølge.

      Domeneregistreringen koster littegrann (120 kroner i året for .no), og du må betale en liten sum til WordPress.com for tjenesten. Men totalsummen er ikke så veldig mange kaffe, så det er trolig verdt pengene.

      Lykke til!
      Vh Gjermund

      Lik

      1. mikroplast sier:

        Tusen takk skal du ha!

        Lik

  2. Aase Hodne Soldal sier:

    Hei Gjermund! Jeg koser meg med alle dine reisebrev, men dette ble selvsagt spesielt for meg. en nydelig og veldig romantisk reise! Du formidler dine kunnskaper og opplevelser med en elegant og samtidig lun og humoristisk penn!
    Klem fra svigermor

    Likt av 1 person

    1. Tusen takk, Aase! Herlig å vite at jeg har sånn gode og engasjerte lesere 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s