Bilferie i Irland – på ville veier

REISE TIL: WILD ATLANTIC WAY, IRLAND

Ekte bilferie er å kjøre feil. Og det var akkurat det jeg gjorde der ute på grønnbygda vest i Irland. Jeg vet ikke hvor jeg var, eller hvor feilen oppsto; mitt villstrå ble bare båret fram av de irske veiskiltene som overhodet ikke snakket sammen med veikartet som sto på engelsk.

Og den svarte linja av asfalt ble smalere og smalere for hvert kryss og hver bro eller veifylling over fjæresteinene.

Jeg vet ikke engang hvor jeg var da jeg til sist måtte bite i det grønne gresset og sette leiebilen i revers. Når jeg ser på kartet nå i ettertid, antar jeg at det må ha vært ved Caladh Chulain. I så fall var det i Costelloe det hele startet, og jeg i stedet for å følge hovedveien fra Galway til Clifden, havnet ut i den løse sauenettingen av småveier som bukter seg ut over øyene Lettermore og Gorumna før den ender på Lettermullen, eller Leitir Mealláin som den heter her.

Gaeltacht

Det føles egentlig riktig nå. Markedsførerne kaller det tross alt disse veiene vest i Irland for Wild Atlantic Way. Og Connemara hadde trukket i meg med en uklar forventning. Connemara. I mitt hode signaliserte selve navnet Irland like sterkt som grønne alver og underjordiske fra tuer ute på myrene.

Bilferie Irland connemara
Jeg tror dette bildet viser Lettermore, Gorumna eller Lettermullen. Men jeg vet ikke. Selv orienteringsløpere kan miste kartkontakten.

Det var et bilde intet sted helt kan oppfylle. Men Connemara kom nær. Den vindblåste utmarka vest for Spiddal er Irlands viktigste Gaeltacht – fellesbetegnelsen for landets irsktalende regioner.

Her ute er irsk førstespråk og administrasjonsspråk, og Irlands tospråklige veiskilt er byttet ut mot énspråklige – på irsk, eller irsk gælisk som kanskje vil fortelle litt mer om hva slags bokstavkombinasjoner som venter.

Les mer om Spiddal og Waterboys-sangen «When Spring Comes To Spiddal» her.

Bilferie på riktig

Som reise betraktet var det egentlig riktig. En ekte reise er tross alt en ferd ut i det ukjente. Og vest i Irland – et område som i natur ligner mye på området min farsslekt var fra – ligger det ukjente blant annet i språket. Sauene, det karrige landskapet og tradisjonen for å fiske, er derimot i stor grad det samme.

Selv navnet, Connemara eller på gælisk Conamara, vitner om en historie enhver stril kan relatere til: Ordet kommer ifølge Wikipedia fra Conmhaicne Mara – etterkommere av Con Mhac, havet.

Vest-Irland Connemara
Grønne fjell og store myrer. Velkommen til Vest-Irland.

Jeg elsket det. De lange bølgene av gress og lyng som ble rufset opp av knauser, steingjerdene og linjene av gjerdestolper, de hvite husene med skifertak, og bølgene som rullet inn over sanda og tanga på strendene.

Alt sammen så tynt befolket at bussen først kommer etter tre regnbyger, så eneste praktiske løsning er å leie bil og ta det som en bilferie.

En runde rundt Clifden

Min første stopp etter å ha gjenvunnet kontakten med riktig vei, ble Clifden. Med sine 2056 innbyggere er det Connemaras største by. Historien til «hovedstaden» er omtrent like beskjeden som størrelsen.

Clifden ble grunnlagt i 1812, ifølge turistinfoen som en av de aller siste byene i Irland. Og selv viktorianske hus og fargerike butikkskilt klarte ikke å holde meg særlig lenge.

Da falt jeg mer for området rundt Trá Mhóir (Great Beach), en hvit sandstrand sørvest for byen hvor havblåsten røsket i luggen og bølgene kom helt fra Canada, gitt at de hadde reist i rett linje.

Her ute lå båtene stramt fortøyd selv på land, og de eldre gårdene nærmest dukket seg under vinden.

På baksida av et tjern lå ruinene av Bunowen Castle. Jeg måtte holde meg på avstand, det gamle slottet er fortsatt privat eiendom. Og egentlig er det bare passende at restene av rundetårn og murer var forbudt mark. Tross alt var slottet en gang hjemmet til «the Ferocious O’Flaherty’s», en beryktet sjøfarerfamilie der overhodet Donal til og med giftet seg med en legendarisk sjørøverdronning, Granuaile (Grace O’Malley), ifølge en artikkel på Bravo your City.

Bunowen Castle i Clifden Connemara
Bunowen Castle var en gang hjemmet til «the Ferocious O’Flaherty’s».

En romantikk vest i Irland

Mot nordøst reiste de grønne bølgene seg høyere. Wild Atlantic Way fulgte dalene, men  langs sidene sto Irland som haugskyer mot himmelen.

Midt inni dette åslandskapet lå Kylemore Abbey. Der Bunowen Castle er et vitne om strider og våpenmakt, er Kylemore en historie om viktoriatidas sosiale forskjeller og vimsete romantikk. Det er en staselig mastodont av tårn og kreneleringer, men ble slettes ikke bygget for strid.

Kylemore Abbey Connemara Vest-Irland
Kylemore Abbey ble overtatt av nonnene i benediktinerordenen i 1920. Inntil da var navnet Kylemore Castle.

Slottet er et resultat av bryllupsreisen til tekstilarvingen Mitchell og kona Margaret Henry i Connemara tidlig på 1850-tallet. De falt pladask for naturen. Så da Mitchell arvet sin fars formue, brukte han pengene her. Til å bygge et eventyrslott i gave til kona.

Plasseringen kunne knapt vært bedre. Ifølge legenden er innsjøen her nemlig magisk, med en hvit hest som folketroen vil ha det til at stiger opp hvert syvende år.

Sultmarsjen i Doolough Valley

Kylemore Abbeys pompøsitet fikk en kvalmende bismak noen mil lenger nord. Etter lunsj på The Blackberry Restaurant i Leenane og en kort fjelltur (med innlagt haglskur) i The Twelve Bens kjørte jeg nemlig gjennom Doolough Valley.

Doolough er en vakker dal, med et mørkt vann og Irlands hellige fjell Crough Patrick (nok en flott fottur) som en høyreist vokter. Men det er ikke naturen som ledet min rute dit. Det var dalens mørkeste øyeblikk.

Den 30. mars 1849, fire år ut i Den store hungersnøden – An Gorta Mor – da potethøstene slo feil og én million irer døde, fikk nemlig hundrevis av sultende fattigfolk beskjed om å gå fra Louisburgh til Delphi Lodge for registrering og utdeling av nødkorn importert fra India. De grisgrendte strøkene vest i Irland ble særlig hardt rammet av potetpesten. En tredjedel av irene var avhengige av poteter for å livnære seg; her i Mayo County skal andelen ha vært 90 prosent.

Registreringen skulle skje klokka 07 om morgenen. De utsultede folkene stabbet seg fram gjennom et helvetes uvær den natta for å komme fram. Det var regn, vind og sludd. Men korn fikk de ikke. Så måtte de gå hjem igjen. De av dem som maktet. For noen ble den andre sultmarsjen på to dager for mye. En samtidig kilde fortalte at likene etter syv mennesker ble funnet langs veien mellom Delphi og Louisburgh og at ytterligere ni heller aldri kom hjem.

I folkefortellingen her i Mayo County berettes det om langt verre scener. Den hevder at opptil 400 omkom den natta, mange av dem vandrende skjeletter som, for å bruke New Statesmans ord, var «so light and weak that they were blown into the lake by the strong wind». Noen av likene som ble funnet, hadde ifølge samme kilde gress i munnen etter et siste desperat forsøk på å få i seg litt næring.

the great famine, hunger walk i Doolough Valley
Et sitat av Mahatma Gandhi er inngravert på monumentet i Doolough Valley.

I dag er det lite ved Doolough Valley som minner om katastrofe. Det er en melankolsk dal, naken og bar, men sult? Bare et steinmonument i dalen og en større skulptur i Murrisk ved parkeringsplassen mot Crough Patrick bærer vitne.

The great hunger hungersnøden i Irland
Et spøkelsesskip i Murrisk minner om The great famine.

Til Irlands hjerte

Hvert år arrangeres The Famine Walk for å minne tragedien i Doolough Valley. Men det var ikke den dagen jeg kjørte forbi.

Så jeg gjorde som man gjør på bilferie. Jeg reiste videre. Jeg fulgte Clew Bay inn til Westport, som viste seg å være en så koselig småby at jeg brukte den som base for resten av ferien. Derfra besteg jeg Crough Patrick (fjellturen endte i snøvær denne gang), og kjørte nordover i Mayo for Bangor Trail og enda en fottur.

Og hver kveld drakk jeg øl og hørte levende musikk i byens fantastiske pub, hvor seinvinterskulda ikke lokket stemningen i vinterhi som i Spiddal, men heller fikk folk til å trekke sammen. Rundt Guinness-øl og diskusjoner, skål og skrål. Så da følte jeg for å bli.

For selv om du gjerne kan kjøre litt feil på en bilferie i Irland, er det enda bedre å tenke at du har kommet rett.

sauer irland
Irland hadde lenge flere sauer enn mennesker. Men det var før. I dag er antall sauer 3,3 millioner. Og innbyggertallet 4,5.
Pub Irland
Du kan ikke reise til Irland uten å stoppe på en pub. Heller ikke på bilferie.
Trá Mhóir Clifden, Connemara gård
Lave hus på en gård ved Trá Mhóir sørvest for Clifden.
Connemara landskap natur
Flatt landskap sørvest for Clifden.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s