REISE TIL: 100 FØRSTE BLOGGINNLEGG

Det fins runde år og kantete år.  Og så har vi navnedager og bryllupsdager og et par andre skrudde påskudd. Og det er stort sett det.

Denne bloggen feirer slettes ikke år. Jeg tror heller ikke den har hverken navnedag, bryllupsdag eller dagen til sin skytshelgen. (Hvem nå det skulle være?) Men som gammel pressemann vet jeg at det meste kan feires. Min gamle bransje har tross alt tradisjon for å trykke jubelbilder av sine (stadig færre) ansatte hver gang lesertallene presenteres, et par uker før eller etter at fagforeninga godtok neste runde med sluttpakker.

Og se her: Dette er det 100. innlegget på Det vonde liv. Det er jubileum, folkens! Så da feirer jeg vel dagen med en ekstra kopp kaffe.

Det vonde liv har tross alt vært helt fri for nedbemanninger. Antallet deltidsinnsatte har vært én hele tida. Så har heller ikke tilbudene om sluttpakker vært all verdens. Inntektene har også holdt seg jevnt. De er null. Annonsene du kanskje ser, gir spenn i kassa til WordPress og skyldes trolig ting du har klikka på på nettet før – slik som Room21 etter seks uker fortsatt foreslår at jeg skal kjøpe vannglassene jeg kikka på hos dem før jeg gikk til Jernia og kjøpte dem der.

Inspirasjon og leseglede

Tanken da jeg startet å blogge, var forholdsvis edel: Ikke å pushe reiser men å gi leserne inspirasjon til bedre opplevelser når de først er på farta.

Noen fordeler bør man tross alt unne seg når man ikke skal leve av dette.

Dermed har jeg hatt friheten til å skrive om landsbyboere som jages bort i Albania, fattige håndverkere i India, en kaffebonde med biljardbord langt oppi skauen i Costa Rica og en klostertur i Armenia der utsikten forsvant i tåka.

Felles for dem alle – bortsett fra landsbyfolket i Albania – er at nesten ingen har lest innleggene. Uten at jeg har tenkt å la det stoppe meg.

Hele tanken med Det vonde liv er jo å skrive om det jeg vil, og forhåpentligvis gi folk noen gode opplevelser, enten på togturen (der jeg sitter og skriver dette) eller ute på reise.

De minst leste innleggene

Siden jeg er redaktør, har jeg altså den fordelen at ingen kan fortelle meg at «det er for smalt». Selv om statistikkene viser at redaktører ofte har rett. (Rart, ikke sant?)

Det vises tydelig av lista over mine minst leste innlegg.

Det aller minst leste, er innlegget om Westport og den fantastiske musikkpuben til Matt Molloy. Og det er synd, siden jeg rangerer akkurat den puben som et av de aller beste reisetipsene på hele bloggen.

Deretter følger i en slags synkende skrekkens liste (altså det mest leste av de minst leste nederst):

• En guide til severdigheter i Bologna.
• Den tidligere nevnte rapporten fra tåkehavet ved Tatev-klosteret i Armenia.
• Ett blogginnlegg om en snål kaffebonde i Costa Rica og ett om en mer streit kaffebonde i samme land.
• En redegjørelse for Ungarns tradisjon for sekkepipemusikk.
• Ditto om feng shui-trøbbel i Kuala Lumpur og Hong Kong.
• En historie om en rom som lever å stå Gull-Elvis i København.
• En rapport fra de underjordiske i gruvebyen  Coober Pedy.
• Fortellingen om min medpassasjer på bussen til Tan Tan, Bob Marley-fanen Hamoud, og hvorfor jeg burde ha takket ja til hans invitasjon til te i stedet for å prioritere bussen videre.
  

  Ikke alle bor under bakken.

  

  Her skal det plantes kaffeplanter.

  

  I et kort øyeblikk blir sikten bedre og vi kan se dette, Goris’ bypark.

  

  En velfortjent pust i bakken, etter endt økt i maskinparken. Noen av de syv gatehundene følger med matfar.

  

  Floritin er Gull-Elvis i Københavns gater på fest- og helgedager.

  

  

  En arbeider plasserer får nok en liten steinbit på det som skal bli en pietra dura-elefant. Limet er spesiallaget etter hemmelig oppskrift, og kun de mest erfarne arbeiderne får jobbe med så små detaljer.

  

  Bolognas mange søyleganger er kjekke å ha også på kvelden.

Og de mest leste?

Som gammel VG-journalist kan jeg likevel glede meg over innleggene som faktisk blir lest. Det er heldigvis også noen.

Aller best går tipsene mine om anbefalte restauranter i Roma, min lille gravskrift for VG Reise, og min guide til hvilke severdigheter du skal prioritere i, igjen, Roma.

Og like bak dem? Italia, Italia. På plassene bak følger mine italienske øyrapporter fra Ponza og Ischia, min skryteliste over beste reiser i 2015 og fjorårets forbrukerguide for hvor du burde reise i 2016.

Men det er ikke bare bredt stoff som slår an. (Hører dere, redaktører?). På plassen deretter følger nemlig min advarsel (?) om Islands kulinariske stolthet hákarl og skrytebildene fra Japans strandparadis Tango, før topp 10-lista avrundes med nok en gjennomgang av hit bør du reise-listene, denne gang for i år.

Så hvor mener jeg du bør reise? Ikke til Tan Tan, i hvert fall. Men hvis du gjør det, husk for guds skyld å takke ja hvis du blir invitert på te.

Vil du følge meg i fortsettelsen? Følg bloggen – eller lik Det vonde liv på Facebook!