Min dårligste reportasjeidé: Fortferie i Ghana

REISE TIL: KYSTEN AV GHANA

Ghana har ikke bare fantastiske strender og vennlige mennesker. Det vestafrikanske landet har også en rekke vaskeekte severdigheter: Ruvende kystfort fra århundrene da hvite mann brakte skam over seg selv gjennom slavehandelen. Fra det 15. til 19. århundre bygde europeerne rundt ifølge Ghana place names 80 slike kystfort langs kysten av Ghana.

Det ga meg ideen som var for god til å være sann. Ifølge Lonely Planet-boka som allerede begynte å bli rund i hjørnene, fantes det nemlig fire slike kystfort hvor det gikk an å overnatte. Billig var det til og med også – en forutsetning for en backpacker på et budsjett som mitt.

Dermed slo jeg to og to sammen: Jeg skulle skrive en reportasje om borgferie i Ghana, perfekt så vel som slottsferie-drømmende Aftenposten-abonnenter som billig-jagende VG-lesere.

Så vel så tenkt. Dermed tok jeg tro-tro (ombygde kassebiler som funker som minibuss og går mellom Ghanas byer hele tida) til Axim.

Første stopp: St. Anthony i Axim

Axim ligger nær grensa til Elfenbenskysten og er som de fleste andre ghanesiske småbyer. Fra lufta er den et rustrødt og grønt lappeteppe av blikktak, jordveier og palmer.

Men midt i glaninga fra busstasjonen ligger fortet St. Anthony.

Det er det nest eldste fortet langs landet som en gang het Gullkysten, en staselig sak bygd av portugiserne allerede i 1515, og ett av de 18 kystfortene og -slottene på Unescos verdensarvliste.

St Anthony Axim Ghana
St. Anthony er et av de i alt 18 kystfortene i Ghana som står på Unescos verdensarvliste.

En ung mann, Thomas, møtte meg ved porten.

– Kan jeg sove over her?» spurte jeg så snart de innledende høflighetsfrasene var unnagjort. – Nei. Vi har ikke noe toalett,» lød svaret.

– Men i boka…

– Jeg vet det. Men vi har ikke noe toalett.

Jeg ble stille. Pulitzer-prisen eksploderte fra dagdrømmene. Vi sto og så på hverandre en stund, jeg helt sikkert både miserabel og bedrøvelig ut etter den langdryge bilturen og skuffelsen. Til slutt viste han miskunn med den sjuskete backpackeren.

– Vil du likevel sove her?

Jeg bekreftet.

– Vent til vaktmesteren kommer. Jeg tror han kan ordne noe. Hvis du må på do, får du bruke stranda.

Jeg fikk en stol og satte meg i portåpningen. Det var skolekamp i fotball på sletta nedenfor. Det grønne laget så ut til å ha problemer.

Historien om Kommandant Bosman

Etter hvert fikk jeg overtalt Thomas til å guide meg og fortelle beretningen om en av de hollandske kommandantene ved fortet, kaptein Bosman.

St. Anthony i Axim Ghana
En av kanonene som voktet St. Anthony.

Kaptein Bosman har blitt en nærmest udødelig antihelt i Axim, gjennom sin herlig tragikomiske skjebne. Historien forteller at Bosman sto på kanten av muren og speidet utover med kikkert, da han fikk øye på en særdeles vakker kvinne på et skip. Synet fikk ham bokstavelig talt til å falle pladask. Flere hundre år før stumfilmen ble oppfunnet, falt den heller klønete kapteinen rett og slett utenfor muren i ren begeistring, og slo seg til døde mot steinene nedenfor.

– Han visste i hvert fall å sette pris på kvinnene, smilte Thomas, og la til at Bosman også reserverte den beste slavecella, den med fire vinduer i stedet for ett, til kvinnene.

Vi gikk til utgangen. Vaktmesteren hadde kommet. Han gjentok opplysningen om toalettet. Det er greit, sa jeg. Deretter fulgte jeg ham for å se på rommene; jeg kunne velge mellom kommandantens gamle soverom og kontoret. Jeg valgte soverommet.

– Det er ikke noe lys her, sa vaktmesteren som om han ville gi meg enda en sjanse til å ta til fornuft.

– Jeg har lommelykt, svarte jeg. Thomas bar opp en fjærseng med madrass og sengetrekk til rommet. Alt var klart. Jeg var fortkommandant for en natt. Og hvilket fort jeg regjerte over! St Anthony er ikke like prangende som Cape Coast eller St. George d’Elmina, men dog. Fra avstand er fortet en stor, hvit gigant som våker det over den brune, grå og rustrøde massen av skakke småhytter.

Ghana
Folk i Ghana er generelt veldig hyggelige. Som disse fiskerne.

Luksus som slottsferie? Å nei, du

Noe luksushotell var det likevel ikke. Jeg er slettes ikke sikker på at madammen som felte Bosman, ville ha funnet seg i fasilitetene som han kunne bydd på, i hvert fall ikke i dag.

St Anthony i Axim Ghana
Utsikt fra fortet. Ghana har mange flotte strender, som den rett utenfor Axim by.

Det var for eksempel ingen vifte på kommandantens soverom. I stedet sørget en knust rute og et annet ikke lukkbart vindu for trekken. De luftige forholdene ga også værelset et spesielt lydspor. Jeg fikk ikke sove. Jeg lå i senga og hørte sirissene og bølgene mot stranda.

Og så var det fuktigheten. Ghana i mars er hysterisk fuktig, så det eneste fornuftige er å gå på markedet og kjøpe minst én svetteklut som du har tilgjengelig til enhver tid.

Et tynt, seigt lag av fuktighet dekket hele kroppen. Jeg prøvde å tørke meg. Det hjalp lite. Etter fattige fem minutter var det like ille. Så kom myggen, drrrr-drrrrr-drrrr like ved øret. Med lyset fra pennelykta patruljerte jeg senga, gulvet og veggene, før jeg til slutt fant den og fikk klasket til den. 1–0 til meg. Jeg slo av lyset igjen. Men snart hørte jeg en ny mygg. 2–0. Enda en. 3–0. Da den fjerde myggen fikk kjenne Lonely Planets vrede, fløt blodet ut til en liten rødspetteflekk på veggen. Myggen hadde vunnet.

Andre stopp: Gross Friedrichsburg i Princess Town

Princess Town et par timer mot øst var er en stakkarslig by. Kun tre bygg raget så mye som to etasjer over bakken. To av dem var attpåtil i ruiner.

Gross Friedrichsburg i Princess Town, kystfort i Ghana
Gross Friedrichsburg er fortsatt i god stand, i dag som gjestehus.

Gross Friedrichsburg, derimot, var fint. Det lå ytterst på et høyt nes østenfor byen, nesten skjult av palmer, løvtrær og bananplanter. Fra murene så jeg utover brede buestrender på begge sider og mil på mil med hav utenfor.

Enda viktigere var velkomsten. På Gross Friedrichsburg var det riktig som guideboka sa, det fungerer offisielt som guesthouse. Jeg fikk et rom med lås på, det var toaletter i gangen, og hver natt la vaktmesteren seg og sov vakt mellom tepper på murgulvet utenfor rommene.

Og nede på stranda kunne jeg bade i vidunderlig smålunkent Guineabukta-vann.

Historien om John Canoe

strender i Ghana, Princess Town beaches
Kilometerlange strender rett øst for Princess Town.

Litt må også sies om Gross Friedrichsburgs historie. Det er det eneste kystfortet som tyskerne bygde i landet som nå er Ghana. (Også Danmark-Norge bygde for øvrig ett, Christiansborg i Accra.) Tyskernes kystfort ble bygd i 1683, og da het kolonien her ikke Gold Coast men Groß Friedrichsburg, en kortlivet prøyssisk koloni helt sørvest i dagens Ghana som Brandenburgisch-Afrikanischen Compagnie drev til 1721, da Fredrik Wilhelm I solgte den til Nederland for 7200 dukater. Hovedstaden og hovedkvarteret for den tyske kolonien i Vest-Afrika var her i Princess Town, eller Pokesku som byen også heter.

Da var strengt tatt ikke tyskerne herre over Gross Friedrichsburg. Da en av deres allierte, ahantahøvdingen John Canoe, i 1708 fikk høre at fortet kunne bli solgt, gikk han til væpnet angrep og tok kontrollen over fortet. Der beviste han prøyssernes evner for militær arkitektur, og gjennom en rekke spektakulære seiere klarte han å stå imot nederlendernes og britenes angrep helt til 1724.

Å ha en afrikansk herre over et slavefort, betød likevel ikke at slavehandelen opphørte. Snarere tvert imot. John Canoe startet i stedet priskrig, og med store rabatter for både slaver og gull tok fortet i Princess Town og deres «prinsen av Prinze Terre» markedsandeler fra sine europeiske konkurrenter i fortene i Axim, Butre og Sekondi. Likevel oppnådde «Jankunu» heltestatus blant slaver og feires fortsatt i festivaler i Karibia.

Tredje stopp: Fort Patience i Apam

Apam Ghana
Apam er ikke noe sted du får lyst til å være lenge.

Etter to kystfort var status for min lille slottsferie altså helt passelig. Det var 1–1, 50–50. Som reisereportasje ville den altså ikke kvalifisere til luksusdyra i Condé Nast. Men VG kunne kanskje bite på for å gi backpackere et annerledes reisetips.

Jeg ga det en ny sjanse og reiste til Apam, en times reise østover fra Cape Coast. Støttet av Fort Patience fra 1702 var Apam en gang en viktig havn på Gullkysten, men det er lenge siden.

Nå var hele byen et trøstesløst sted. Og Fort Patience var like ille. Det står riktignok på verdensarvlista på lik linje med Gross Friedrichsburg og St. Anthony, og vaktmannen ga meg raskt et rom å sove i. Men det rommet… Det kunne aldri ha sett en støvsuger, og lukta på toalettene minnet mest om noe bonden sprøyter på jordene. Da i tillegg stranda så ut som en utedo – i Vest-Afrika er det et skarpt skille mellom arbeidsstrender og vanlige strender, de førstnevnte tjener også som toalett – fikk jeg nok.

apam009
Interiør i Fort Patience.

Jeg kunne fortsatt rekke fram til Accra før natta. Og artikkelen? Ingen tenkende mennesker kan ville seg så vondt at de tilbringer en natt i Apam, backpackere eller ikke.

Så da så.

Jeg dro aldri videre til det fjerde fortet, Fort Good Hope i Senya Beruku, hvor Ghana Museums faktisk oppgir at det er gjestehus – slik at standarden trolig er minst like bra som i Princess Town.

I stedet ble det Accra. Og vel hjemme fikk jeg konstatert malaria. Kanskje skyldtes det den hersens myggen i Apam, det får jeg aldri vite. Men det kunne ha gått verre. Jeg falt i hvert fall ikke ned fra muren som salig kaptein Bosman.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s