Great Brexit og det store underslaget

Så våknet jeg opp på fredag til et stort sjokk. Til vantro. Jeg kunne ikke tro det. Men på radioen sa de det igjen og igjen: Storbritannia hadde stemt for Brexit. Storbritannia skulle ut av EU.

Jeg kunne ikke fatte det. Kommentatorene i TV, radio og aviser kunne ikke fatte det. Men det var og er sant. Og senere har jeg forstått at en del folk ikke var overrasket overhodet. Gjerne folk som har beveget seg ute i landet, utenfor maktens og pengenes England.

Som Mike Carter, som i mai gikk til fots fra Liverpool til London i fotsporene til People’s March for Jobs i 1981.

Eller John Harris, som i seks år har jobbet med videoserien «Anywhere but Westminster».

«Verst er det for pundet»

Det har fått meg til å grunne. Jeg kan ikke kalle med noen kjenner av pint-og-fotballandet, men jeg har reist rundt der noen ganger. Og det England de, la meg kalle dem forståelsesfulle kommentatorene, har gått eller kjørt gjennom, er i all hovedsaken det England (og Wales) som jeg har reist i.

Som de to på perrongen på Birchwood Station som pryder dette innlegget, fotografert fra togvinduet på Transpennine Express. Hva tror du de to stemte? I valgkretsen deres, Warrington, stemte 54,3 prosent for Brexit, nær det nasjonale gjennomsnittet.

Spørsmålet melder seg: Hvem føler britene at EU er til for? Og hvem føler de at politikerne og media lytter til og tar hensyn til når de veier ja mot nei, bli mot ut?

Norske VG formulerte seg slik noen timer utpå fredagen, og det sier vel sitt: «Aller verst er det for pundet som aldri har falt mer på én dag.»

Pundet, altså. Glem folket, ha litt sympati for det stakkars pundet. Sånn kan verden se ut når du har hodet mitt i hovedstadens sentrum og telefonnummeret til Swedbanks sjefsøkonom i anropsloggen.

Og den forståelsen tror jeg mange føler at hele EU, og medlemslandenes egne politikere, deler. At eliten – og der er EU for mange selve symbolet – veier hensynet til finans- og pengemakta fus, and og tredd, og at de selv, velgerne, blir sett på som potensielle velgere mer enn mål i seg selv.

Grunner til å stemme Brexit

Nå er det mange grunner til at 52 prosent av britene stemte «ut».

Jeg vet ikke hva David Wilson, som fotograf Gøran og jeg traff da han luftet hunden i Sawley i Lancashire i 2011, stemte. Men jeg gjetter at han, en landsens gentleman med vandrestav og utsagnet om landsbyens prisbelønte pub: «Jeg er tradisjonalist. Jeg ville foretrukket eldre interiør. I tillegg liker jeg ekte engelsk bitter, ølet deres er ikke bittert nok. Prisen er også et problem. Den nærmer seg tre pund for en pint, den burde være rundt to,» stemte for Brexit, som 61,2 av velgerne i countiet Erewash der Sawley ligger, gjorde.

  • Min antakelse er at han i så fall stemte ut fordi han avskyr at Storbritannia blir styrt (delvis) fra Brüssel, sjølråderett altså, for å låne begrepet fra den norske EU-kampen.
  • Andre stemte «ut» på grunn av fremmedfrykt og motstand mot utlendinger. Enkelte av disse er reinspikka rasister. Men mange passer nok bedre til Harris’ skildring av arbeiderne i South Shields, som fortalte at importen av østeuropeere hadde presset timelønna ned til tre pund. Bank of England publiserte i fjor en rapport som viser at immigrasjon gir lavere lønn, om enn mindre enn Ukip gir inntrykk av.

    Southampton, England
    Southampton, 53,8 prosent stemte for brexit.
  • Ganske mange beit sikkert på Brexit-kampanjens løgn om at EU koster Storbritannia 350 millioner pund, nesten fire milliarder kroner, i uka.
  • En annen grunn var helt sikkert avsky mot EU-byråkratiet.
  • For noen var «ut» en «up yours» til David Cameron, Tony Blair, George Osborne, Lord Sainsbury og selskaper som Goldman Sachs og Citi ville ha dem til å stemme «remain». (Her er en artikkel om nøkkelpersonene i remain-kampanjen.)
  • Enkelte hadde ideologiske grunner, som motstand mot frihandelen og kapitalismen som ligger i bunn for mye av Det indre marked.
  • To eller tre av de mer enn 30 millionene som stemte, støttet sikkert Brexit fordi de syns Boris Johnson har artig sveis.
  • Noen stemte som faren ba dem om – eller det stikk motsatte.
  • Noen igjen ante ikke hva de stemte, og var blant dem som googlet «hva er EU» etter at brexit var et faktum. (Men selv om antakelsen om at dette var «ut»-stemmerne passer perfekt inn i den elitistiske forestillingen om pro og contra, har vi ikke grunnlag for å si at googlerne var de samme som stemte for brexit.)

If you’ve got the money

Nå frykter mange dominoeffekten. Både Minerva og Telegraph har hatt interessante – og for Europas stabilitet i hvert fall på kort sikt skremmende – artikler om hvordan Italia, Nederland, Frankrike, Danmark, Sverige… alle har store andeler blant velgerne som slettes ikke ville stemt nei til en Italexit, Nexit, Fraxit, og så videre.

I bunn – også for en stor del for fremmedfrykten og -hatet som driver mange av bevegelsene – tror jeg du finner følelsen av å være forbigått. Mens de rike har blitt rikere, har de fattige blitt fattigere – og flere. I så måte er Brexit et symptom på samme mare som driver Donald Trump mot Det hvite hus.

«57 prosent av de spurte svarte at de har «følelsen av å henge stadig mer etter økonomisk», i en amerikansk undersøkelse fra i vår. Blant Donald Trumps velgere var andelen 78 prosent, ifølge Aftenposten.

Det er omtrent et ekko av en av personene som John Harris siterer, fra Collyhurst i den nordre utkanten av Manchester: «If you’ve got money, you vote in. If you haven’t got money, you vote out.»

Eller som Mike Carter skriver om sin vandring:

Portsmouth, England
Portsmouth, 58,1 prosent stemte for brexit.

Stafford, Cannock, Wolverhampton. Different towns, same message: “There’s no decent work”; “the politicians don’t care about us”; “we’ve been forgotten”; “betrayed”; “there’s too many immigrants, and we can’t compete with the wages they’ll work for”. Nobody used the word humiliation, but that’s the sense I got.

Det store underslaget

Og nå da? I Brüssel bør politikerne snarest mulig finne ut hvem EU skal tjene. Er det folket, byråkratene, politikerne, lobbyistene eller næringslivet? Og hvilken del av næringslivet? Er det banken Barclays eller rørleggerfirmaet Peter Murray Plumbing i Beeston, Broxtowe? Begge deler er næringsliv, men det er langt fra gitt at de har samme interesser.

Eller sagt på en annen måte: For hvem føles De fire friheter som friheter, og for hvem føles de som De fire trusler?

I Storbritannia på sin side er tida kommet for at den store Brexit-løgnen skal avsløres. Alle grunnene til å stemme «ut», går ikke i hop. Regnestykkene stemmer ikke. (Her har The Telegraph sjekket de viktigste argumentene til begge sider.) Og følgene B, C og D som A fører med seg, har intet flertall i befolkningen.

Muligens blir det store underslaget til eliten enda farligere i Storbritannia. Før har alle misfornøyde hatt en felles fiende, EU, å skylde på. Nå må de snu seg mot noen andre.

For én ting er ganske sikkert: Det kommer fortsatt til å være både politikere og journalister som synes mest synd på pundet.

PS! Valgresultatene har jeg hentet fra BBCs glimrende oversikt.

Hinton St George, Somerset, England
En ensom vei videre? Hinton St George i Somerset, 57,2 prosent stemte for Brexit.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s