To streker i sanda – om å reise med tog i Mauritania

REISE TIL: MAURITANIA

Denne går til alle dere i lenestolen. «Armchair travellers» kalles dere på engelsk. Det er et godt ord. Lenestolreisende. For det er vel det reiseskriving helst skal være: en opplevelse av å reise uten å forflytte seg selv, bare la blikket gli over ordene og la setning for setning bygge en verden.

Det er miljøvennlig, det er billig, og du slipper å ta hensyn til dine fem ukers ferie. Det er ideelt.

Dette innlegget er et forsøk på en lenestolreise. Eller kanskje heller pinnestolreise. En stol med ujevne bein, en del fliser, et avrevet sete og helst et jordskjelv til 5,7 på Richters skala under gulvet.

Så, siden togreiser er tema for ukas Reisepodden, sett deg vondt til rette og bli med på en togreise i Sahara.

En perrong av sand

Stasjonen i Nouadhibou var som det meste i Mauritania: fullstendig omsluttet av ørken. Alt som motsto Saharas begravende makt, var veien, en snorrett skinnegang som tilsynelatende dukket opp fra ingenting, og stasjonsbygningen med billettkontor og et minimarked med egg, kjeks, frukt og drikke.

Mellom det flate murhuset og linja var det ingenting. Bare brennhet, løs sand. Alt som var av skygge var opptatt av andre reisende eller selgere. Jeg satte ryggsekken på høykant i et fåfengt forsøk på å skape litt ly fra sola, pakket turbanen godt rundt hodet, og gjorde mitt beste.

 

Klokken halv tre, nesten i rute, dukket toget opp, som en blåturkis og hvit firkant i en diger støvsky. SNIMs tog er kjent for å ha noen av de lengste togene i verden, opptil tre kilometer lange. I flere minutter så jeg rustbrune malmvogner passere. Så stoppet to litt høyere passasjervogner, også de blå og hvite, og kappløpet begynte. Folk løp, de trengte seg sammen i stigene, noen løftet seg inn gjennom vinduene mens andre ble halt inn samme vei; mens jeg, nordmannen, var altfor tilbakeholden, dette var en kamp jeg ikke kunne vinne. Til slutt ble jeg likevel vi vinket inn i en seksmannskupé. I Afrika er det alltid en fordel å være hvit. Så satt vi der, fire voksne trykket sammen i hver seterekke.

SNIM, tog i Mauritania, Nouadhibou-Choum
Kampen om plasssene.

Toget startet med et rykk. Dagen var på sitt aller varmeste, i Sahara midt på dagen er heten direkte fæl. Og vinduet lot seg selvfølgelig ikke åpne.

Toget som bestemte en grense

Enkeltsporet mellom Nouadhibou og Zouérat er den eneste jernbanen i Mauritania, og togene som går der, er årevis unna universell utforming, Komfort-vogner og stillesoner.

Til gjengjeld er ikke bare de lange togene, men også skinnegangen de går langs, helt spesiell. Den dobbelte streken av to parallelle jernskinner gjennom ørkenen har faktisk vært viktig for å få et land ut av en krig og således bestemt en grense.

Det var i 1975, i Spania hadde General Franco dødd, og i Afrika førte diktaturets fall til at de spanske koloniene ble selvstendige. I Madrid ble det bestemt at kolonien deres vest i Sahara skulle deles mellom Marokko og Mauritania. De eneste som ikke ble spurt, var befolkningen selv, saharawiene.

De ønsket selvstendighet. Og mot slutten av året startet folkefronten Polisario en geriljakrig, som varte helt til 1991.

For Mauritanias del ble krigen relativt kortvarig. Og grunnen finner du langs toglinja. Jerngruvene i Zouérat og den lange skinnegangen til havna i Nouadhibou og verdensmarkedet, viste seg rett og slett umulige å forsvare mot Polisario. Ta en titt på kartet så skjønner du det. Den svarte jernbanestreken ser ut som en understreking av den røde grensestreken.

I 1979 sluttet Mauritania fred. Og grensa mot Vest-Sahara ble satt til dagens – akkurat slik den hadde gått før 1975.

Jernbane i Mauritania, jernbanestasjon i Nouadhibou, tog, Sahara
Det kommer alltid et tog. I hvert fall en gang om dagen.

Togreise i Sahara

Så humpet vi der, da. En norsk backpacker og en gjeng jernverksarbeidere på vei til Zouérat, samt en butikkarbeider som hadde kjøpt en sekk sement til sjappa si i Choum. De studerte bildene i Lonely Planet og Rough Guide, mens kjekspakkene ble sendt rundt og rundt i kupeen til de var tomme. Sånn er det på disse trakter av Sahara: All mat sendes rundt og deles – spiser du, spiser jeg – uansett hvor fattig den som har maten er. Ute i gangen kokte noen te. Også den fikk vi en støyt av.

Det var en underlig følelse av reise. Reiste jeg i det hele tatt? Forflyttet jeg meg? Skakingen i vogna og synet av bevegelse utenfor vinduet tydet på det, men samtidig var det akkurat som om vi sto stille, som om vi kjørte i et hamsterhjul hvor de samme bildene av verden flimret forbi igjen og igjen. Ikke en by, ikke et hus eller fjell, ikke en dal eller et vann. Ingen dyr eller mennesker. Ingen trær. Bare mil etter mil med monotoni og en støvsløret horisont av sand i et av verdens mest ufruktbare strøk, uten andre delmål enn stasjonen Choum. Dit skulle toget bruke nøyaktig et halvt døgn.

Praten gikk i stå. Ingen tok fram en ny kjekspakke. Fint sandstøv klebet seg i svetten. Jeg bladde om til nok et kapittel i boka.

Så kom solnedgangen, i Sahara er den en lettelse, en livgiver. Korridoren ble fylt til bønnetepper og hvite kjortler.

Togets lille nattklubb

Og, viktigst av alt, lufta svalnet. Snart ble det rent levelig i vårt trange kammer, og moroa kunne starte. Sosialt liv i ørkenen venter gjerne til heten gir seg.

tog i Mauritania, SNIM, jernbane i Sahara
En av medpassasjerene.

Her kom den med Mohammed og hans to søstere Sheima og Mamiya som slo seg ned i døråpningen, de kunne litt engelsk. Dermed fikk samtalen, som tidligere begrenset seg til namedropping av fotballspillere og -klubber, nytt liv. Ny kjeks ble sendt rundt.

Snart dukket imidlertid et problem opp. Mohammed ville gifte bort sin eldste søster, Mamiya til meg. Og Mamiya var i likhet med de fleste andre mauritanske kvinner stor, og den løsthengende, stormønstrede boubouen hun var omsluttet av, hjalp ikke på helhetsinntrykket.

Skjønt problem? Hun lo heldigvis av det hele, hun også, en trillende, høy latter. «Du ser ut som Sami Yusuf!» ropte hun plutselig og pekte. På meg? Jeg kikket meg rundt i kupeen. Jo visst, på meg. De andre nikket. Jeg så ut som Sami Yusuf, en indisk sanger som har konvertert til islam og synger religiøse sanger; de trodde han var indisk i hvert fall, eller kanskje tyrkisk eller engelsk. Sanger var han i hvert fall. Og populær. Habibi-sangen.

Den hadde jeg ikke hørt. Og det var vanskelig å få noen til å opplyse meg. I Mauritania er offentlig sang forbeholdt den lavstatus musikerkasten iggiw. Og status er alt i et land hvor mange fremdeles fødes inn i slaveri. (Nylig ble to slaveeiere ifølge The Guardian dømt til fengsel og bøter, noe som regnes som en liten seier i kampen mot landets slaveri.) Selv gruvearbeiderne holdt seg høyt hevet over iggiw. Men jeg var sanger, Sami Yusuf. Og brite eller inder, utlending var jeg okke som. Det var bare å kaste seg uti det. Jeg droppet Habibi til fordel for Ole Paus’ «Den tøffeste gutten i himmelen». Senere mumlet skøyeren fra butikken noen sprede strofer, og en av Mamiyas venninner tro til skikkelig.

Vår kupé utviklet seg til å bli hele togets nattklubb, muligens hjulpet av det faktum at min hodelykt var vognens eneste lyskilde. For nå var det mørkt ute. Og like brått som et lys slokker, var det plutselig sent. Gruvearbeiderne skulle på jobb i morgen tidlig. Butikkmannen fra Choum skulle i butikken. Selv måtte jeg være sikker på å våkne til ankomst Choum klokka to på natta (for derfra å reise videre til fantastiske Chinguetti).

Nattens nådeløse togreise

Plutselig var vi bare syv personer i seksmannskupeen. Det var nesten plass til å sitte normalt. Dessverre innbyr ikke setene til SNIM tog til det samme. Jernbanen som en artikkel på Leica-bloggen av en eller grunn utropte til verdens farligste (påstanden ble ikke underbygd), er en opplevelse for livet, men virkelig ikke noen behagelig reise.

Ikke bare var skumgummiplata under rumpa tynn, den hvilte også kun på én langsgående jernstang. Av den andre stanga var bare såret etter festet igjen. Rumpeballene verket, ryggen protesterte – heldigvis kunne jeg ikke sove uansett, for det er ingen som annonserer stasjonene langs jernbanen i Mauritania, og i min kupé heller ingen som ante hvordan vi lå an i forhold til ruta slik at vi kunne bruke vekkerklokke.

SNIM, tog i Mauritania, jernbane i Sahara
Toget på vei inn til stasjonen i Nouadhibou.

Kvelden var gammel, natta var ung. Og igjen denne mellomfølelsen av å reise på stedet hvil. Under oss dunket svillene fredsommelig og rytmisk. Noen av arbeiderne snakket lavmælt, ute i gangen sto folk og røyket foran de åpne vinduene. Nå og da skrek vognen og skinnene som kappsager. Av og til stoppet vi for en stasjon. Skjønt stasjon; her fantes ingen stasjonsbygninger, alt som skilte stasjonene fra resten av linja, var dobbeltsporene og baklysene til firehjulstrekkere som ventet på toget og frontlyktene idet de slingret etter oss gjennom sanda til vi sto stille og de kunne plukke opp sine passasjerer.

Jeg slo av hodelykta. Halvmånen delte verden i to: gulgrått og svart, og var akkurat sterk nok til å lyse opp arbeidernes blå kapper. Ingen sa noe. Kanskje de sov bak sine smale gliper i turbanen. Selv våket jeg, sandstøvet drysset over ansiktet og la seg som sandpapir i skjeggstubbene. Tørr strupe. Sår hals.

– Klank, klank, klank, sa toget og bare det. Lokomotivets lyder var to kilometer lenger der framme.

Choum – og videre!

Endelig stoppet vi. Et par av medpassasjerene nikket. Butikkarbeideren kom seg på beina. Det var Choum! Jeg klatret ned til bakken og løftet bagasjen over i en pickup. Choum sentrum hadde noen få tente lyspærer og én åpen butikkdør. Etter en halv time, eller kanskje halvannen, stoppet en overbygd Toyota Landcruiser. Det var taxien. Ved morgengry ankom jeg Atar – kun et par timer bakpå et lasteplan unna Chinguetti.

Går det virkelig an å være så sliten etter en reise? Så mettet? De to–tre kilometer lange togene gjennom Mauritanias ørken er kanskje ikke verdens aller lengste – i Australia har et tog på 7,3 kilometer kjørt over skinnene – og 12 timer er langt fra verdens lengste togtur. Det bare føltes sånn.

Men av og til er det de turene du husker. De som du der og da bare ønsker skal ende. Og i årevis etterpå drømmer om å gjøre om igjen, bare en gang til.

Les også om mine opplevelser i Chinguetti – med kappekledde breakdancere og Britney Spears-fans.

Mer i Reisepodden

Som nevnt innledningsvis var togreiser tema for den 13. episoden av reise-podcasten Reisepodden, med den eminente gjesten Sigrid Elsrud. Sjekk ut episoden her – eller i iTunes her. Og gå inn på Reisepoddens hjemmeside for å lese mer om episoden.

 

Jeg fikk heller ikke skrevet om den 12. episoden, der Mona Langset fortalte om Kreta. Den finner du her – med skriftlig resymé her.

Advertisements

One Comment Add yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s