Forza Ponza – beste øy i Italia?

REISE TIL: PONZA, ITALIA

Det var Silverio Mazzella som først fortalte meg om El nero, en 84-åring som dyrket vin på terrassene på Punta Fieno, og hver dag gikk frem og tilbake langs stia nesten over Monte Guardia for å stelle vinrankene på den andre sida av øya. Tilnavnet hadde han fått på grunn av hudfargen, sterkt preget av alle timene ute i sola, forklarte Silverio.

Silvero driver bokhandel i Ponza by og har skrevet lokalhistoriske bøker om hjemøya. Det er et rikt tema for bøker, Ponza har både tunneler og akvedukter fra romertida, og ifølge legenden tilhørte villaen i utkanten av øyhovedstaden selveste Pontius Pilatus – selv om akkurat det virker noe søkt. Senere brukte både bourbonerne og fascistene øya til å internere fanger, og i 1943 ble flisa snudd da diktatoren selv, Benito Mussolini, ble holdt fanget her i noen uker etter at han ble styrtet.

Ponza–Capri 1–0

Uansett hadde historien om El nero vekket nysgjerrigheten min. Jeg reiste til øya et par mil utenfor kysten mellom Roma og Napoli for å ta dagene som de kom med lite på programmet – og fordi den utfra bildene så ut som et Capri uten turiststrømmen, bare med en enda vakrere havneby.

Ponza, Italia
Ponza by er en vakker by, i en smul havn.

Akkurat det viste seg å stemme på en prikk (bortsett fra i august, da Italia har fellesferie og alle steder langs kysten fylles til bristepunktet).

I Ponza by er det el-butikk, slakter og en spesialbutikk for fiskeutstyr og ikke haute couture og designervesker i handlegata. Og i havna lemper fiskerne kasser med dagens fangst over på brygga, og triller dem inn til fiskehandlerne.

Utenfor byen, via stier og trapper eller en kort båttur, ligger strendene. Det er en perfekt øy i Middelhavet. Finere og hyggeligere enn Capri. Og mye, mye billigere.

Vingården ved verdens ende

Nå var nysgjerrigheten min vekket. Jeg fikk ta dagen som den kom. Så jeg gikk opp bakkene fra byen, inn stia mellom steingjerdene, bort langs terrassene og over ryggen under Monte Guardia – med utsikt over spektakulære Chiaia di Luna – før jeg sikksakket ned stia og trappene på vestsida. «Le vie del vino», sto det på et skilt.

Og der nede, nederst i amfiet av vinterrasser og med havet like utenfor, lå en hvitkalket hytte med mottoet «Solo il silencio essiste» i røde, solblekede bokstaver.

Kun stillheten fins.

Ponza, vingård
Vingården Punta Fieno.

Du kunne ikke ha manet fram et finere sted i drømme. Men de røde ordene hadde rett. Det var ingen der. Ingen El nero. Lett skuffet begynte jeg å somle meg oppover bakkene igjen på hjemvei.

Da fikk jeg se ham. En eldre mann med en fuglehund i hælene. Jeg hoiet og han vinket meg til seg.

– I morgen, sa han. – I morgen spiser vi lunsj her. Men du må dra til Ponza Mare og spørre etter Antonio og Vincenzo.

Det er ikke første gang jeg har blitt invitert hjem på lunsj hos italienere som ikke snakker engelsk (og min italiensk er kun stakkato rør), så jeg har lært meg at det er lurt å si ja – til tross for alle bange anelser om anstrengt konversasjon.

PS! Her kan du lese om mine aller beste nesten-øde-øy-opplevelser!

Et heldig møte

Men likevel. Befalingen om å møte de to ukjente mennene, var en gåte. Jeg forsto niente om hvorfor. Men jeg hadde en lunsjavtale, og jeg kunne absolutt ikke komme til den uten å ha gjort som den gamle sa.

Antonio de Luca er poet og eier av vingården Punta Fieno. Og Vincenzo? Han viste seg å snakke norsk! Vincenzo Lauri hadde nemlig bodd 12 år i Oslo hvor han jobbet som arkitekt. Og han skulle også på lunsj neste dag.

Men det var ikke El nero som hadde invitert oss, fortalte han. Det var Il direttore, som egentlig heter Enzo Raso og har fått kallenavnet fordi han i 30 år var postmester på Ponza.

Jeg blir veldig glad hvis du følger reisebloggen min på Facebook!

Lunsj på vingården

Il direttore var «bare» 71. Men han var pensjonist. Og dermed hadde det blitt til at det var han som stelte vinterrassene under Monte Guardi, og han gjorde størsteparten av jobben med å lage vin.

Maten, derimot, sto Vincenzo for. Det ble et herremåltid. Ferske sardiner stekt i olje til antipasto, etterfulgt av spaghetti marinara og kaker fra bakeriet i Ponza by. Og alt sammen ble skylt ned med rikelige mengder hjemmeprodusert vin.

Ponza
Snart klart for lunsj.

─ Neste gang får du komme hit med en dame, sa Il direttore og slikket seg fornøyd på fingrene.

Han tok meg med ut i vinkjelleren hvor vi tappet opp nok en kanne vin fra tanken. Så satte vi oss igjen rundt bordet.

─ En kar høyt på strå i Roma som var på besøk her, mente at vi kunne ha solgt vinen vår for 25–30 euro per flaske, fortalte han stolt.

Den var framifrå saker. Skål for den! Og innimellom fortalte de to meg alt som er å vite om Ponza. I hvert fall litt av det.

PS! Les mer om mine beste opplevelser i Sør-Italia her.

Øya for kallenavn

Blant annet forklarte de hvorfor alle øyas innbyggere går rundt og titulerer hverandre med kallenavn.

71
El Nero.

Det skyldes øyas historie. Etter romertida, da havna i Ponza var viktig nok til at man gravde ut en 168 meter lang tunnel over til den månesigdformede stranda Chiaia di Luna; slik hadde de tilgang til en smul havn uansett vindretning – Ponza by ligger i øst mens månestranda ligger i vest – ble tidene urolige. Og sarasenernes slaveraid gjorde at øya fem mil sørvest for Terracina ble avfolket.

Ikke før på 1700-tallet sørget bourbonerne for at øya igjen ble bebodd. Og bosetterne kom stort sett fra fem familier på øyene Ischia og Procida og byen Torre del Greco. Det ga et lite utvalg etternavn. Og heller ikke i fornavnene ble det den store variasjonen.

Så hva gjør man når «alle» heter det samme? Man finner på andre navn. På Ponza kalles folk for «han med magen», «kjøtt og vilt» eller Il direttore.

─ Øyas skytshelgen heter Silverio. Så selv om nesten ingen i Italia heter Silverio, er det det mest vanlige navnet her. Vi har faktisk en vits: Hvis du skal skrive et anonymt brev på Ponza, undertegner du det med Silverio Mazzella, fortalte Vincenzo.

Mens jeg døste siesta på en brisk i ett av rommene, kikket jeg i notatboka. Og ganske riktig. Der sto navnet Silverio Mazzella, bokhandleren. Det selv den pussigheten virket plutselig helt naturlig. På Ponza virker det som at alt kan skje.

Til Italia? Les også om Saepium, en romersk ruinby nesten helt uten turister.

Les også om en annen italiensk øy, Ischia, med bading i varme kilder.

Ponza, strand, Italia
Ved bystranda i Ponza by.
Ponza, Italia
En fiskebåt kommer til land.
Advertisements

4 Comments Add yours

  1. Jan Rune Kvamme sier:

    Takk Gjermund. Er en uke i Napoli nå, frister med en båttur for å hilse på El Nero?
    Hilsen jr

    Lik

    1. Du burde absolutt ta en tur til Ponza! Tror ikke båtene fra Napoli har begynt å gå ennå, men sjekk laziomar.it for rutetider fra Formia 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s