Aperlae langs Den lykiske vei, Tyrkia: Familien som ble igjen

REISE TIL: APERLAE, TYRKIA            

Det er en smal og steinete sti som fører fra Apollonia til Ücagız (strengt tatt Üçağız). Flere ganger er den vanskelig å følge, og noen ganger måtte vi stoppe og gå tilbake til forrige rød og hvitmalte merking og virkelig orientere oss for å finne tilbake til det slitte båndet av bruntrampet jord som kalles Den lykiske vei.

Den lykiske vei, Tyrkia, lykia
Se, et merke! Du skal følge bra med i svingene for å finne fram uten problemer på denne etappen av Den lykiske vei.

Den 54 mil lange fotturen har figurert på en liste over verdens 10 beste, men akkurat her virket statusen smått oppskrytt. Jo visst var det fint, det er sommerfugler og insektsumming, sauebjeller og knudrete trestammer. Men det var også snublesteiner og forvirrende sideslyng.

Vi snakket den litt ned, egentlig. Den er ikke så fantastisk, hva?

(For virkelig å forstå hvorfor Den lykiske vei har fått sitt rykte, bør du heller gå denne etappen.)

Lykiske Aperlae

Så rundet vi en bakkekam og fikk utsikten over Aperlae. Og hele skuffelsen forstummet. Det var fantastisk. En smal kile av blått Middelhav. De samme, vakre trærne. Og et stort system av stablet stein i den skogkledde lia. Ruiner. Et gammelt samfunn som viste seg større og større jo mer vi utforsket. Aperlae.

Aperlae var en liten kystby i Den lykiske føderasjonen, som fortsatte å blomstre til det syvende århundre e.Kr, da den fåtallige befolkningen klarte å ta seg råd til å holde hele fire kirker.

Innbyggerne levde av kystfart og fiske av murex trunculus, purpurskjell, som var den dyreste og gjeveste av de tre kjente måtene å framstille purpurfargen – den mest prestisjefulle fargen av alle – i Antikken.

Å ha en ruinby helt for deg selv er en berusende følelse, du føler en slags samhørighet med tidlige reisende, med Lord Byron og Goethe på sine Grand Tours, uforstyrret og alene med historien.

Purple House

Eller var vi helt alene? Helt innerst i bukta lå en liten håndfull hus. Ikke en lyd var å høre, ikke et menneske å se. Men bygningene så fullt beboelige ut. Vi svingte forbi enda flere lykiske gravmæler og kom ned til vannet. Det vakrest beliggende huset, det som står helt ut mot fjæra som en hegre på venting på bytte, lå tomt.

Det neste var imidlertid tydelig i bruk. Det var redskaper og skrammel, hjemmelagde vindmøller og tauverk og blåser til tørk på greinene.

Ifølge skiltene var dette Purple House. Der bor Riza og familien. De er de eneste beboerne i Aperlae nå.

Aldri hørt om Den lykiske vei

– For 40 år siden bodde det 25–30 familier her i Aperlae. Så ble det lagt inn strøm i nabolandsbyen og alle flyttet dit. Bortsett fra min bestefar. Han ble boende, sa Riza.

– Purple House var bestefars hus. Selv ble ble født i Finike. Jeg jobbet på nattklubb i Antalya i åtte år, så flyttet jeg hit; da hadde huset stått tomt siden bestefar døde, i 20 år. Jeg var i hagen og ryddet da noen turister passerte tomta, de gikk rett gjennom! «Det er Den lykiske vei,» sa de og viste meg merkingen. Jeg hadde aldri hørt om Den lykiske vei. Men da tenkte jeg at «da må jeg starte et lite pensjonat». I seks måneder av året kommer de forbi her hver dag, fortalte han.

– Og de andre seks månedene, blir det ensomt?

– Ja. Noen ganger.

Innefra huset hørtes kona hans, kjøkkenlyder. En gutt viste seg av og til i døråpningen. Kona til Riza jobbet i skjønnhetssalong i Mersin da de traff hverandre. For fem år siden giftet de seg. Her. Som eneboere, i stilla, halvannen times gange fra både Apollonia til Ücagız. Det var ikke et hus folk akkurat ramlet innom for kaffebesøk.

– Det er stille her. Men det er bedre enn nattklubben i Antalya, konstaterte Riza. Og stien langs Den lykiske vei videre østover mot Ücagız var om mulig enda mer steinete og ulendt. Heldigvis for Rizas familie hadde de en båt fortøyd på Ücagız-sida av eidet og en firehjuling til å frakte varene fra brygga til huset. Men likevel. Der er bare for tyrkisk TV å lage sin versjon av «Der ingen skulle tru…»

De får bare passe på kamerautstyret. For stien til Rizas hus er steinete. Men Apollonia er verdt det.

Skal du reise til området rundt Den lykiske vei? Her finner du en oversiktsartikkel.

Praktisk info om å gå Den lykiske vei finner du her.

Purple House, Aperlae
Inngangen til Purple House fra øst og Üçağız.
Üçağız, Den lykiske vei, Tyrkia
Utsikt mot Üçağız fra Den lykiske vei.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s