Lokalliv i Amazonas’ jungel – Reisepodden #5

REISE TIL: AMAZONAS, BRASIL

Drømmen var å seile sakte ned Amazonas, hele veien, mañanapreget sakte og med kun lokal transport og lavt budsjett. Slik kunne det ikke bli. Det er reportasjereisenes evige begrensning; noen betaler tross alt lønna di, så tid er penger.

Alternativt fristet det å dra til Floresta Nacional do Tapajós sør for Santarém i Brasil, og bo i homestay med gummitappere. Men heller ikke det er særlig lett å få til på en kort reportasjetur.

Resultatet ble et eventyr likevel. Helt sant. Elvecruiset med «Tucano» var ikke mer luksuriøst enn at det var gøy. Og noen blikk inn i Amazonas’ folklore og dagligliv fikk vi.

To ekte ribeirinhos

Ta guidene. Edivan og Souza var begge ribeirinhos – elvefolk – oppvokst i en liten hytte et sted langs den store elva, der det hverken går vei eller sti noe sted men du må i kano eller hogge deg vei gjennom jungelen for å komme til naboen.

Det bar de preg av. Magre Edivan må ha øyne som mikroskoper, det virket som at selv ikke den best kamuflere kameleon kunne unnslippe hans skarpe haukeblikk.

Souza, en caboclo (blanding av indianer og europeer) kunne etterligne mer enn 40 fuglearter – én ettermiddag fanget han enda en med iPhonen så han kunne bruke opptaket til å øve.

Skal du reise til Latin-Amerika? Her finner du alt jeg har skrevet om den delen av verden.

Amazonas’ ånder

De to kjente elva. Dyrene, fuglene, menneskene. Og jungelen og alle dens ånder.

Særlig Souza var oppvokst med troen på dem. Og jeg tror at den troen fortsatt stikker nesten like dypt som beninernes tro på voodoo.

– Da jeg kom til Manaus, ønsket jeg å endre tro. Og jeg har endret en del. Men ikke alt, sa han den kvelden han virkelig fortalte om folkloren langs elva.

Amazonas, Brasil, jungel, reise
Souza etterligner fuglesang. Det er en nyttig egenskap, siden løvverket er tett i Amazonas.

Det handlet om rosa delfiner og hvordan de forvandler seg til en mann med hvite klær og stråhatt som kommer på fester og forfører unge, vakre kvinner. Og om Curupira, skogsånden som lurer folk til å gå seg vill i jungelen.

Akkurat det skjedde med Souza og broren en gang. Det var en dag det begynte å regne. Og regn i en tett jungel får visstnok det meste av retninger og forstand til å forsvinne. Heldigvis fant de tilbake til slutt. Og nå vet de løsningen: Legg en liten kurv på en rot; nysgjerrigheten vil gjøre at Curupira glemmer å følge deg for heller å kikke i kurven.

Landsbyliv i Amazonas

En dag fikk vi også se noe som nok er litt nærmere det Ann Lisbeth ønsket seg i «Hvor ville du reise hvis du vant en million» i Reisepodden: Å leve med de innfødte.

Da fortøyde vi i landsbyen Santa Isabel, en samling plankehytter på en rydning i en sving i elva. Rundt 100 mennesker bodde der. De hadde skole, kirke, butikk og dansesal, samt lekeplass og baner til fotball og volleyball. Av og til fikk de inn mobilsignaler fra Novo Aireo.

Om noen bor der nå, aner jeg ikke. Bosetningene langs elvene i Amazonas varer sjelden lenge, rundt 20 år er vanlig livslengde for et slikt lite samfunn.

– Etter noen år pakker folk sakene sine og lager en ny rydning et sted, forklarte Edivan.

Amazonas, Brasil, jungel
Edivan snakker med en ung innbygger i Santa Isabel. For folk på reise er landsbyen nok unnagjort lenge før det blir kveld…

Om Santa Isabels innbyggere vil gråte når de vinker farvel til styltehusene for siste gang, aner jeg ikke. Flyttelasset blir uansett lite. Ingen av husene hadde glass i vinduene. Trestammer til plank er det helt sikkert nok av der de flytter. Og landhandelen hadde ikke flere varer enn at én mann kan bære med seg alt sammen.

– Drømmen min er å gjøre butikken bedre og større, sa Nasaren, som altså eide landhandelen sammen med familien. Noen Reitan-formue ble det neppe av handelsvirksomheten; han satt i hvert fall og massespikket grillspidd for salg i storbyen da jeg kom i snakk med ham.

Sultelva Rio Negro

Muligens er livet litt rikere langs selve Amazonas enn langs elva hvor turismen hovedsakelig holder seg, Rio Negro. Årsaken er naturlig. Det svarte elvevannet i Rio Negro er næringsfattig og inneholder syrer som dreper mygglarver.

Det gjør området behagelig myggfritt. Men matauken blir dårlig. Det har gitt elvetypen et tilnavn på portugisisk: Rio faminto – sultelv.

De to elvetypene gjør før øvrig beliggenheten til millionbyen Manaus til et lite geografistrategisk mesterstykke: Den ligger like ved møtet mellom Rio Negro og Amazonas. Akkurat nær nok til at det er enkelt å frakte mat fra Amazonas, og akkurat langt nok opp langs Rio Negro til at man slipper myggen.

Ellers anbefaler jeg alle Amazonas-drømmere å lese «The Unconquered» av Scott Wallace, en herlig bok om en dramatisk og strabasiøs ekspedisjon for å se om indianerfolket «flecheiros» fortsatt lever.

Ellers i Reisepodden

Amazonas var naturlig (?) nok ikke hovedtema i den femte episoden av Reisepodden. Vi snakket nemlig enda mer om Valencia, Hanoi, Paris (ved Sven Henriksen), samt en del om togreising i bybeltet nord i Italia hvor jeg hadde en av fjorårets aller fineste turer. Les mer om den turen her.

Og selvfølgelig: Hør på podcasten. Den har blitt riktig så bra!

Advertisements

2 Comments Add yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s