Albania: Moderniseringens ofre

REISE TIL: DEVOLLDALEN, ALBANIA

Verden trenger energi, og den energien må være ren. Derfor trengs store utbygginger, enten det er elver som blir lagt i rør eller gigantiske sol- eller vindparker. Slike prosjekter møter alltid motstand, selv i Norge hvor demningene og magasinene stort sett blir anlagt i områder hvor det ikke bor mennesker. Hvordan blir da prosjektene mottatt i land hvor utbyggingen skjer der hvor folk bor?

I 2012 kom jeg over en jobbannonse for Statkraft som søkte etter en resettlement manager til et vannkraftprosjekt i Albania. Hva var dette for noe? Jeg trålet internett men fant ingenting. Så ble jeg frilanser. Og sommeren etter reiste jeg ned for å møte dem som skulle bli resettled.

Reportasjen ble aldri publisert. Statkraft hadde jo ikke gjort noe gærent, snarere tvert imot. Det norske selskapet gjorde så vidt jeg kan bedømme alt det kunne forventes å gjøre for de berørte. Men likevel: Jeg tror den kan være interessant lesestoff.

For framskrittet har en pris. Og den er det alltid noen som må betale. Derfor, her kommer den:

Vi, de druknede

Om seks år vil gården til Mersim Dulellari ligge 50 meter under vann. Alt på grunn av et norsk selskap. 

Mersim Dulellari (53) er sint. Og redd.

Devoll, Albania
Mersim Dulellari med en av geitene som sikrer hans daglige brød.

Grassbeitene står grønne i dalsidene over Dulellari-gården. Grønnsaksåkrene er frodige. Sola steker over halmstakkene. To hester står tjoret utenfor grinda, hunden sover i skyggen. Heten slokker alle lyder bortsett fra en hane og summingen til fluene.

Men det hjelper ikke.

Om fem år vil en demning stoppe elven noen kilometer nedenfor gården. Hele landsbyen Lumaj vil stå 50 meter under vann. Mersim, eldstesønnen, broren; alle må de ta med kone og unger og flytte.

Men hvor? Og til hva?

– Jeg kan ikke noe annet enn dette. Min eneste måte for å brødfø oss, er å drive landbruk. Hvis jeg mister den, hva skal jeg gjøre da? spør Mersim.

Sønnen Laydrim (22) sier det samme. Han vil ikke flytte, ikke fra gården han ble født på. Ikke fra det eneste yrket han kan.

– Her føler jeg meg bra. Jeg jobber hver dag og har alt jeg trenger. Dyr, frukt, korn, grønnsaker. Hvis jeg flytter til en by, har jeg ingenting å gjøre. Da blir jeg arbeidsløs, fastslår han.

Vi sitter under takskjegget på låven og drikker kaffe, kruttsterk kaffe. Bak oss står to traktorer: én kinesisk og én britisk David Brown. På motsatt side av gårdsveien står et treskeverk som er ombygd slik at det kan kobles til kineseren.

– Jeg spiste to måltider i stedet for tre i flere år for å kjøpe maskinene. Hvis jeg må flytte, var det til ingen nytte. Et selskap skal bygge et stort prosjekt. Og jeg mister alt jeg har bygd opp, sier Mersim.

Devoll, Albania
Mye skjer fortsatt på gamlemåten på gården hvor Laydrim Dulellari har vokst opp. Men familien har også spart opp til å kjøpe to traktorer.

Han ser bare én løsning: Han må få en ny gård, så han kan få det samme livet et annet sted.

– Hvis ikke, blir jeg her. Jeg blir i huset, bare la vannet komme. Da vil jeg dø, sier 53-åringen.

Tre demninger

I alt planlegger norskeide Devoll Hydropower (DHP) å bygge tre demninger langs elva Devoll, noen mil sør for Albanias hovedstad Tirana.

Den nederste, Banjë, vil danne et reservoar som svelger 25 våningshus og strekker seg nesten helt til byen Gramsh. Den midterste, Kokël, blir mindre og vil bare fylle en trang v-dal.

Øverst kommer Moglicë-dammen. Med sine 150 meter blir den verdens høyeste av sin type. Kjempedammen vil gi mer elkraft enn de to andre til sammen. Men den vil også drukne både Lumaj og halve nabolandsbyen Nikollarë. Det betyr at 25 familier må flytte. Og mens husene ovenfor Banjë bare kan flyttes lenger opp i dalsiden, må beboerne ovenfor Moglicë reise langt, kanskje ut av dalen.

I tillegg vil cirka 700 husstander miste jorder eller beiter som følge av utbyggingen.

Den eneste av de tre demningene som ikke berører noen boliger, Kokël, er også den eneste som ikke ble omfattet av utbyggingsvedtaket i juni. Da besluttet Statkraft endelig å bygge ut Banjë- og Moglicë-demningene.

Kokël vil nemlig også gi minst kraft av de tre.

– Plasseringen av dammene er bestemt ut fra typografien og for å få en best mulig kost/nytte-effekt. Selvfølgelig er det også hensyntatt konsekvensene for eksisterende bosetning og aktiviteter i dalen, sier Devoll Hydropowers tekniske direktør Ola By.

Eid av Norge

Overskuddet fra kraftverkene vil gjøre Norge enda rikere. DHP er nemlig heleid av Statkraft, som i år betaler 5,3 milliarder kroner i utbytte til den norske stat. En del av disse pengene stammer fra utenlandsprosjektene, som siden midten av 1990-tallet har hatt rundt 10 prosent avkastning.

Også i Devolldalen er målet å tjene penger. Først etter 60-70 års drift vil anlegget overføres til den albanske staten, ifølge konsesjonsavtalen.

Statkraft har et uttrykt mål om å være Europas største produsent av vannkraft. Statsselskapet har også mål om å styrke sin posisjon betydelig også globalt, i «attraktive vekstmarkeder».

Dermed har det også tidligere engasjert seg i prosjekter som har drevet folk fra hus og hjem. I Laos måtte 13 000 mennesker få nytt sted å bo da selskapet bygde Thein Hinboun-prosjektet.

Sammenlignet med dette er Devoll-utbyggingen liten. Det betyr likevel ikke at arbeidet er enkelt.

– Resettlement er ufrivillig. Det kompliserer bildet. Det er jo ingen av dem som ønsker å flytte, fastslår Pål Høberg (41), som leder avdelingen for sosiale og miljømessige konsekvenser i DHP.

– Vårt mål er at alle som blir berørt, skal få det like bra eller bedre etter utbyggingen. Statkraft er opptatt av at dette skal gjøres ordentlig. Norsk industri kan ikke gjøre noe i utlandet som de ikke kunne ha gjort hjemme, legger han til.

Arv etter Hoxha

Vesterålingen møter meg på Banjë, den første demningen som skal stå klar. Den ble påbegynt allerede i 1984, av regimet til Albanias daværende diktator Enver Hoxha.

Den ble aldri helt ferdig, men fra 1992 til 95 ble den prøvefylt og dalen satt under vann. I 1996 ble hele prosjektet lagt på is. Bøndene flyttet tilbake til åkerlappene. Folk bygde til og med hus på tomter som var regulert til magasinet.

Siden har demningen reist seg som en grønn vegg tvers over dalen, som en tom trussel. Helt til nå.

Om bare tre år skal Banjë-dammen stå ferdig, 80 meter høy – 20 meter høyere enn i dag. Vannstanden skal opp nesten like mye. Det vil gi et vannspeil på 14 kvadratkilometer. Konsekvensene blir store. Skolen i Drize blir oversvømt. 25 hus må flyttes høyere i lia. Hengebroene over til sørsiden av dalen forsvinner. Veien til Gramsh må bygges om.

Pål Høberg peker på bøndene på jordene noen hundre meter oppover dalen, langt under fremtidens vannlinje. Åkrene deres ble egentlig ekspropriert for snart 30 år siden, da det forrige regimet planla utbyggingen.

Det gjør ingenting for DHP. De skiller ikke mellom hvem som er grunneiere og brukere av landet.

– Vi anerkjenner at du har investert arbeidskraft og får inntekt av landarealet. Hos oss kvalifiserer du uansett til erstatning dersom levebrødet ditt blir vesentlig berørt, sier Høberg.

Ikke skjedd i Norge

De siste årenes mest kjente vannkraftutbygging er De tre kløfters demning i Kina, som tvang 1,3 millioner mennesker på flyttefot.

Etter det Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) kjenner til, har ingen nordmenn mistet boligen som følge av kraftutbygging, i hvert fall i nyere tid. De tre kløfters demning er likevel ikke alene. Mens norske vassdrag som regel kan demmes opp langt fra folk, er øde dalstrøk en sjeldenhet andre steder i verden. Ifølge Worldwatch Institute har mellom 40 og 80 millioner mennesker måttet flytte på grunn av verdens behov for vannkraft.

For mange av dem har livet blitt dårligere etterpå. Studier av tvangsflyttede i India har vist at kun 25 prosent har fått samme levestandard etterpå, og de aller fleste har blitt fattige, ifølge antropologiprofessor og tidligere rådgiver for Verdensbanken, Michael Cernea.

I en artikkel i Economical and Political Weekly lister han opp hvordan bønder har blitt fattigere på sitt nye hjemsted, med færre dyr, mindre avlinger og lavere inntekt. Han beskriver også hvordan deres sosiale status får en knekk når de blir «fremmede» i et nytt område.

Cernea mener likevel ikke at det er håpløst. Beboerne trenger ikke å bli ofre.

Løsningen er etter hans mening å gi dem det samme som de mistet: Jord og hus. Og hvis landmangel gjør det første vanskelig, å legge til rette for mer moderne og innbringende jordbruk på den lille jorda som fins.

Dette er det samme som Pål Høberg og hans kolleger prøver på.

– Vi gir ikke kontant kompensasjon for tapt landareal, men gir dem muligheten til å erstatte tapene til det samme nivå eller mer, for eksempel gjennom landbruksmessig intensivering  og rådgivning på gjenværende land. Fra andre steder i verden har vi sett at store pengesummer til folk som ikke er vant til det, ofte får negative konsekvenser, sier han.

Nye vanningsanlegg

Lengst har Devoll Hydropower kommet i det fremtidige magasinet til Banjë-dammen. Mange av bøndene der vil få nye vanningsanlegg nedenfor dammen, på jord de fikk i kompensasjon allerede på 80-tallet men ikke tok i bruk fordi magasinet likevel ikke ble fylt.

DHP samarbeider også med agronomer for å utvikle avlinger som gir høyere avkastning på jorda som blir igjen.

kudret_carcil2
Nytt vanningsanlegg skal sikre nye inntekter for Kudret og Mirela Çarçil.

På toppen av et steilt hjulspor nær Drize ligger gården til Kudret og Mirela Çarçil. Der har DHP lagt opp dryppvanning og plantet salvie, en avling som gir god pris på markedet.
Ekteparets gård er én av to demonstrasjonsfarmer hvor berørte bønder kan se mulighetene som byr seg. Salvieplantene ser friske ut og duften ligger mellom bedene. Kudret er likevel bekymret. Han mener vanningsanlegget har for lavt trykk, og går over jordet med bøtte.

Han føler seg heller ikke sikker på at hele tapet vil bli kompensert.

– Dette er bare litt av jorda mi. Jeg mister mye lenger nede, sier han.

– Strekker seg lengst

– Igjen? spør Marissa Durán da hun får høre om Kudrets klage på vanntrykket. Hun er resettlement manager i DHP, og forteller at de allerede har byttet pumpa én gang. Nå er hun redd for at han skal drukne plantene – salvie er en ukjent vekst for bøndene her i dalen.

Både Durán og Høberg understreker at DHP gjør sitt ytterste for at ingen skal tape på utbyggingen.

Og selv om ingen i DHP vil uttale seg om det, skinner én ting klart gjennom:

Det kunne ha vært et kinesisk selskap som hadde kjøpt konsesjonen i 2008. Da ville dalens beboere ha blitt dårligere ivaretatt.

– Ingen andre selskaper strekker seg så langt som Devoll Hydropower i Albania, sier Marissa Durán.

Selskapet skal ikke bare anlegge rundt 80 kilometer ny og bedre vei i dalen, mange av dem til landsbyer som hittil har vært utilgjengelige med bil. Hele Nikollarë får tilbud om flytting selv om bare seks av husstandene oversvømmes. DHP åpner også for å flytte i hvert fall én landsby som vil ligge helt på tørt land, men som mister hengebroen til omverden.

– Vi vil rette oss etter deres ønske. Vi kan også anlegge ny vei til dem, men det er liten vits i hvis den kun blir brukt til å kjøre flyttelasset, sier hun.

Mannsdominert samfunn

Hun er filippiner og kvinne, og bruker begge deler for å sikre seg at alle blir hørt. I Devoll-dalen er det mannfolkene som står for praten. Men Durán lar gjerne medarbeidere skylde på sin utenlandske, kvinnelige sjef når de insisterer på også å snakke med damene.

Kvinnene har ikke noe enkelt liv i Lumaj og Nikollarë. Veien dit er så dårlig og farlig – de ansatte i DHP har forbud mot å kjøre der når det regner, selv med firehjulstrekker – at de aller fleste i landsbyene fortsatt føder hjemme. Alternativet er å reise til Korçë, der sykehuset ligger, og bo hos slektninger den siste måneden – for de som har slektninger der.

Det betyr ikke at kvinnene ønsker å flytte. Snarere tvert imot.

– Det er ofte de som er mest kritiske når vi snakker med dem, sier Marissa Durán.

Mener veien har skylda

– Alle vi som bor her, er mot dette prosjektet, sier Agron Çaçi (52) med ettertrykk. Hverken han eller Mersim Dulellari er enig i Maria Duráns påstand om at de som fortsatt bor i Moglicë-reservoaret, gjør det fordi de ikke har andre muligheter, og at alle som kunne det, har flyttet til byen forlengst.

– Den eneste grunnen til at folk flytter herfra, er veien. Ellers har vi alt her. Ingen har lyst til å flytte, sier Çaçi.

– Forrige uke solgte jeg tre okser til 60 000 lek (3350 kroner) hver. Og jeg har enda fire okser å selge i sommer, fortsetter tobarnsfaren.

agron_caci1
Agron Çaçi har en liten butikk på gården i Lumaj.

Han koker kaffe til oss i sin enkle landhandel. Utenfor står en nesten ny Nissan firehjulstrekker under tak, kjøpt for penger fra gårdsdriften og varene i hyllene.

– Det går ut over psyken. Hver dag mister jeg litt av det jeg tror på. Når det er noe galt i huset, orker jeg ikke fikse det. Jeg mister jo huset snart likevel. Og jeg er bekymret. For mitt liv, for barna, for familien, sier han.

På gårdstunet et par hundre meter lenger nord, er Mersim Dulellari sint. Sint på planene om å legge dalen under vann. Og sint på DHP-folkene, som etter gjentatte besøk fortsatt lar ham leve i uvisshet. Ifølge Pål Høberg skyldes det at både de og albanske myndigheter trenger tid for å finne den beste løsningen. Han syns det er litt betryggende å høre at folkene i dalen er lei av DHP-folkene.

– Jeg tar det som et tegn på at vi kontinuerlig er ute etter deres tilbakemelding. Og informasjonsmøtene våre er uansett frivillige å delta på, sier han.

Mersin Dulellari ser annerledes på det.

– De kommer igjen og igjen. Jeg kaster bort tiden min, for ingenting skjer. Én av dem har jeg bedt aldri å komme hit igjen, sier han.

Han frykter at noen i dalen skal miste besinnelsen og «gjøre noe dumt».

– Folk her er på grensa. Jeg er på siste stasjon, sier han.

Sønnen Laydrim er sindigere. Han står med armene i kors, med ryggen mot traktorene, blikket er vendt litt ned.

– Jeg blir lei meg når jeg tenker på dette stedet 50 meter under vann. Den dagen jeg flytter herfra, vil jeg nok gråte. Men hvis jeg får erstatning, kan jeg bygge opp livet mitt igjen, sier han.

leksi_dulellari
Leksi Dulellari ankommer gården med stil.
lumaj1
Lumaj sett fra elveleiet.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s