Malaysia: Spåmannen i Georgetown

REISE TIL: GEORGETOWN, MALAYSIA

Ban Hong Kim var midt oppi noe da jeg kom. Men han tok imot meg, spurte hva det gjaldt, og ba meg vente. Så fortsatte han der han slapp. Og jeg ble sittende i sofaen foran veggen med diplomer og se på.

Jeg vet ikke helt hva han drev med. Jeg vet ikke halvt engang. Alt jeg vet er at en ung mann knelte foran ham på gulvet i enden av stua og at det var Ban Hong Kim som sto for snakkinga.

Midt imellom oss lå kona hans på en divan og så på tv. Det så ut til å være en såpeopera.

Hva gjorde jeg her, hos en kinesisk håndleser i Georgetown, Malaysia? Jeg vil trolig aldri få vite det. Jeg var vel drevet av eventyrlyst kanskje, en søken etter Østens mystikk kanskje, en tanke om at jeg bak dette skiltet som jeg tilfeldigvis fikk øye på mellom importbutikkene i en tilfeldig valgt gate i den gamle kolonibyen, ville få et kikkhull inn i byens sjel kanskje.

Sjel. Georgetown har mye av det. Men det er en sjel i konflikt. Børs og Buddha. Ringgit og ringlende bønnebjeller. Rundt det verdensarvlistede sentrumet skyter glass og stål opp som en mur rundt de aldrende templene og handelshusene.

Den seks felts motorveibroa over Malakkastredet har blitt for liten. Den nye får ti felt.

I divanen lå kona hans og så tv, med beina krøllet oppunder seg. Såpeopera.

Les også om en annen fascinerende side av Østens kultur, feng shui.

Ild og lykketall

Der kom den unge gjesten stormende, rett forbi meg, ut på gata, et brennende papir i hendene, det havnet i et jernspann ute på fortauet. Så kom han inn igjen. Jeg antar det var noen onde ånder han skulle bli kvitt.

Jeg kikket på veggene. Diplomene viste tall, lotterinumre. Det var et innfall å gå inn bak skiltet om «Fortune teller». Noen ganger skal du følge innfallene. Men her?

Ban Hong Kim pisket med en trosse. Det tykke repet smalt mot gulvet. Smakk! smakk! smakk!

Georgetown Malaysia
Ban Hong Kim har en statue av krigsguden Guan Yu midt i stua i Georgetown.

Jeg var i et venteværelse, stue, tempel og lager. På det som så ut som en tom kjøkkeninnredning, sto stabler av gule og røde esker. «Thanksgivings to Gods» var skrevet med rød sprittusj på en eske nesten innerst. Nærmere TV-en voktet en statue av krigsguden Guan Yu.

Guan Yu er en kinesisk gud. Georgetown er en kinesisk by, om den ligger i Malaysia aldri så mye. Det er en kinesisk by, malaysisk by, britisk by, indisk by, full av hinduister og buddhister og muslimer og kristne.

Britene og Georgetown

Slik er det gjerne med gamle handelsbyer. Og Georgetown er en gammel handelsby, perfekt beliggende på øya Penang langs Malakkastredet. Den ble grunnlagt i 1786 av Francis Light, en representant ikke for Storbritannia men for aksjeselskapet British East India Company. Light definerte den nye byen – bygd opp i et tidligere myrområde nordøst på øya – som frihavn, noe som lokket en svært internasjonal skare handelsmenn til stedet.

Politi fikk Georgetown først etter 1867, etter en krig mellom de kinesiske hemmelige forbundene i byen.

Håndspåingen foregikk i et lite kammer ytterst mot inngangen. Ban Hong Kim noterte personalia noen få, enkle fakta. Så tok han hånda mi.

– Jeg fukter den først. Da er det lettere å lese den, forklarte han. Han virket mild nå. Strøk og strøk over håndflata mens han snakket.

Ordene rant ut av ham, de handlet om livet og kjærlighet og karriere, om å finne fred eller ikke, og de aller fleste fløt forbi som en elv i landskapet.

Negler og råtne sko

Men noen festet seg:

– Du er dårlig til å overbevise folk, til å selge. For å bøte på det må du la lillefingeren vokse lang. Du må la neglen på lillefingeren vokse så den nærmer seg linje med fingeren ved siden av.

– Javel?

– Da vil du oppdage at du klarer å overtale mennesker.

Jeg så på fingrene mine. Og på Ban Hong Kims negler. Helt alminnelige. Spåmannen hadde enda et råd:

– Du har to par råtne sko. De må du kaste.

– Råtne sko?

– Ja. Sko er kontakten din med jorda. Derfor er det viktig å bli kvitt de dårlige parene.

Jeg trodde håndspåingen ville være unnagjort på maks 10 minutter, jeg. Omtrent like lenge som det tar å skyte luftgevær på blikkboksene for å vinne en bamse, en fin pause mellom sukkerspinn og karusell. Men nei. Ikke i Georgetown, Malaysia. 40 minutter tok det. Og etterpå røpet Ban Hong Kim at han ikke engang studerte så nøye på selve linjene mine.

– Jeg kommuniserer med gudene. Det er de som forteller meg hva jeg skal si, forklarte han, før han fortalte meg at spåmannsyrket ikke var et valg som gikk i arv fra foreldre eller besteforeldre.

Det skyldtes en drøm.

– Da jeg var ung, ti år, dukket alltid den samme drømmen opp, natt etter natt. Jeg lå død i huset mitt, og mange kom for å konsultere meg om problemene sine. Jeg var klarsynt. Jeg ordnet opp. År senere søkte jeg meg inn på skole i England. Jeg kom inn. Men like før avreise mistet jeg passet. Foreldrene mine nektet å kjøpe et nytt til meg. Så jeg ble hjemme. I stedet for å bli forretningsmann ble jeg spåmann og håndleser. I dag er jeg den eneste i Georgetown. Det går greit. Jeg trenger ikke så mye penger. Jeg trenger ikke å kjøpe mange produkter, og jeg har ikke noe lager.

I rommet utenfor hadde kona skrudd av TV-en.

georgetown malaysia (2)
Det er ikke dumt å få gudenes hjelp til å peke ut lykketall.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s