Jordan: Langs bakveier i Petra

REISE TIL: PETRA, JORDAN

─ Her skal vi opp.

Ahmed ledet blikket mitt skrått oppover lia, bort fra elva hvor vi hadde huket oss ned for å skylle svetten fra ansiktet med friskt, rennende vann på flukt ned canyonen fra Petra. Litt etter litt beveget vi oss høyere, det gikk ikke fort, men neste gang jeg snudde meg virket det likevel langt ned til buskene og palmene nede i dalbunnen.

Vi stoppet i skyggen av en stein, satte oss ned og spiste kjeks og drakk vann. Det føltes godt. Ikke et menneske å se. Ingen lyder å høre. Alt rundt oss var blå himmel og rødlig fjell, og suset fra dalen.

Nabateernes hilsen

Ahmed pekte oppover. Rett opp bratta og et godt stykke videre. Dit, to tredjedeler oppe i en 20-30 meter høy nisje i bergveggen, loddrett og med overheng som ruinen etter et romersk tempel med kuppel på toppen, var det han pekte. Det tok noen sekunder før jeg så dem: tre streksymboler risset inn side ved side i fjellet, høyt, høyt over der hvor noe menneske kunne stå uten hjelp.

Petra, Jordan
Ahmed på vei opp bakveien til Al-Deir i Petra.

─ De er nabateiske, sa han.

Det meste i og rundt Petra stammer fra nabateerne, et karavanefolk med sentrum i dagens Jordan, Sinai og deler av Saudi-Arabia. For rundt 2000 år siden var verdensarvstedet (og et av verdens syv nye underverk) tross alt hovedstaden deres. Nabateerne var handelsmenn, og Petra var et sentrum for handelen mellom Arabia og Middelhavet i hundrevis av år, inntil hovedruta ble flyttet lenger nord til nå IS-kontrollerte Palmyra.

Veien deres må ha gått rett nedenfor der vi satt nå, langs dalbunnen vest til Wadi Araba, ørkenen som skråner sakte ned mot den nest største severdigheten i Jordan, Dødehavet.

─ Tegnet i midten er symbolet for vannkilde. De to på sidene er palmer. Så det har vært et slags veiskilt, her nede lå en kilde, forklarte Ahmed.

Annerledes Petra

Jeg stirret, forsøkte å fange synet av de tre enkle tegningene til odel å eie. Det er ikke så lett å forklare hvorfor. Petra er full av severdigheter. Minst 500 gravkamre og et amfiteater er hugd inn i fjellsidene, og i sentrumet på en slette fins restene av både et romersk tempel, agoraen og en bysantinsk kirke. (Se kart her)

De, og spesielt gravkamre som Al Khazneh (Treasury) ─ kjent fra «Indiana Jones og det siste korstog», «Mumien vender tilbake» og en av «Transformers»-filmene – og den som vi var på vei opp en bakvei til nå, Al-Deir (Klosteret), er i seg selv uendelig mye mer imponerende.

Dette var likevel annerledes. Det var så bortgjemt, så subtilt, en ren funksjonell arv hogd inn uten baktanker om å imponere noen. Og vi hadde det helt alene.

─ Skal vi gå?

En geitesti

Jeg nikket. Det var på tide. Men hvor skulle vi? Over oss skjøt rene stup opp av lia, og utover dalen så jeg heller ingen åpninger i veggen.

Ahmed smilte.

Petra Jordan
Ahmed på veien opp til Al-Deir, over elva som går fra Petra til Wadi Araba.

─ Ser du den hylla der? Rett til høyre for utspringet? Der har en gjeter satt opp en stige. Geitene klatrer jo overalt. Så da må gjeteren også.

Vi kløv oppover, og jaggu sto ikke stigen på stedet sitt, vaklevoren og spinkel, men mer enn sterk nok. De fleste som besøker Petra, ser ikke Al-Deir. Det ligger nemlig på toppen av en høy klippe over oldtidsbyen, så de aller fleste dropper hele «Klosteret». Og de relativt få som drar opp dit, følger en sti med 800 trappetrinn enten til fots eller på ryggen til et esel.

Det siste er Ahmed Mohamed Albedouls levebrød. Han er eseldriver for turister. Men akkurat nå hadde han latt eselet stå for heller å vise meg denne bakveien, etter at jeg ble kjent med ham i den enkle kafeen beduinen Suleiman driver rett før stia mot Al-Deir begynner å stige. (Den kafeen anbefales varmt for alle som er på backpacking eller budsjett, eller bare ikke har lyst til å betale overpris i Petra.)

Trygt oppe på neste platå og i skyggen av en liten klippe, satte vi oss ned igjen. Langt der nede hørte vi et par beduiner på vei opp dalen, Ahmed plystret på dem. Ellers handlet det om livet for oss to på berghylla. Og om damer. Ahmed virket å ha hatt mange av dem. Til og med i Norge hadde han hatt en venninne. Og han hadde vært gift i Budapest, han bodde der i to-tre år før det ekteskapet sprakk. Da flyttet han hjem, til Jordan og Umm Sayhoun, landsbyen som de fleste som bodde i Petra ble tvangsflyttet til da Petra kom på UNESCOs verdensarvliste i 1985.

─ Etter loven her kan en mann kreve å få tilbake kona etter en skilsmisse. Så det gjorde jeg, fortalte han.

─ Hvordan reagerte hun da?

Det spørsmålet svarte han ikke på. Ikke egentlig, slik jeg ønsket et svar. Han sa bare at det gikk bra, og at to barn nå hadde blitt til fem. Og, heldigvis for kona, nå var det slutt med andre damer for godt. 40-åringen hadde blitt familiemann.

Al-Deir

En drøy halvtimes tid senere rundet vi kanten av bratthenget, bakken flatet ut, vi passerte en hule hvor to gjetere satt og slappet av og så åpnet landskapet seg, og der, bak en knatt, lå Al-Deir, som et gresk tempel som bygd inn i stein etter et slag med tryllestaven til en hevngjerrig trollmann.

Petra Jordan Monastery
al-Deir er et av de flotteste gravmonumentene i Petra.

Her forlot Ahmed meg. Han måtte jobbe. Og selv fortsatte jeg utforskningen av Petra i samme ånd som vår bakvei opp til Al-Deir. Langs bakveiene. Og med god tid. Fra før hadde jeg booket tre dager ved oldtidsbyen, og etter dem var kalenderen åpen: Jeg hadde ytterligere tre dager der før jeg måtte dra tilbake til Aqaba for å fly hjem.

Seks dager er nok i drøyeste laget. Men Petra er definitivt verdt langt mer tid enn de fleste turister setter av, enten de drar dit på dagstur fra charterstrendene i Aqaba eller stopper innom på rundreisen i Jordan.

Nettopp at jeg hadde så god tid der – faktisk hele ferien i Jordan – gjorde at Petra for meg ble den største reiseopplevelsen hele året.

Beste måte å se Petra

Dagsturistene er riktignok i godt selskap. Da sveitseren Johann Ludwig Burckhardt «oppdaget» Petra i 1812, var det også i all hast; han kom forkledd som araber med påskudd om å skulle ofre en geit på det hellige fjellet Jebel Haroun, hvor Moses’ eldste bror Aron ifølge tradisjonen skal ha avgått med døden. Og da han kom gjennom Siq, den trange slukta som leder mellom 100 meter høye, loddrette fjellsider fra landsbyen Wadi Musa til Al Khazneh og resten av Petra, måtte han holde seg i skinnet. Av frykt for å bli avslørt som vantro kunne han ikke utforske byen, og kunne ikke avsløre sin nysgjerrighet.

Det gjorde altså jeg. Jeg gikk rundt Kongenes graver og opp trappene mot fjellet Jabal al-Khubta hvorfra jeg fikk en helt annen utsikt over Al Khazneh, knakk av fra hovedveien like før Siq og pønsket meg fram langs stia som går i halvsirkel til High Place of Sacrifice. Jeg entret den lille Siq-en mellom Kongenes graver og Umm Sayhoun, og besteg fjelltoppen Umm al-Biyara.

Kort sagt tok jeg meg tid, lot de store severdighetene være og utforsket Petra på måfå. Det mener jeg er utvilsomt den beste måten å oppleve stedet på.

For selv om Petra er en av verdens super-severdigheter – og ett av verdens syv nye underverk – og således tiltrekker seg massevis av turister, er det lett å få følelsen av å være alene. De aller, aller fleste holder seg nemlig til den flate hovedveien gjennom Siq, forbi Al Khazneh og til det romerske sentrumet. Går du på oversida av stupene, får du nesten være alene.

Hjemme-hos

I tillegg kan fantastiske ting skje. Ikke bare vil du bli invitert på glass på glass med te og snakke om alt fra kjærlighet til IS. Du kan også bli invitert hjem, slik jeg ble.

_DSC6369
Ahmed på vei opp bakveien til Al-Deir i Petra.

Jeg var på vei ned fra Umm al-Biyara, da jeg hørte ropene.

─ Ooohoi! Hvor er du på vei?

Hoingen kom fra den like bratte lia tvers over kløfta. Det var en kvinne og to unger, på vei ned fra fjellet etter å ha plukket urter.

─ Kom hjem til oss på te, ropte de.

─ OK, hoiet jeg tilbake.

Ti minutter senere sto jeg ved det mest bemerkelsesverdige geitefjøset jeg noen gang har sett: To 2000 år gamle nabateiske gravkamre, den største av fasadene minst ti meter høy. Og huset deres? En rekke av tre mindre gravkamre.

Her bodde de altså: Kone og mann, ti unger og bestemor Raya, som med alle sine rynker så ut som at hun hadde levd evig.

─ Vi har bodd her så lenge noen kan huske. I hvert fall siden Raya ble født, sa mamma Nora.

Petra Jordan (1)
Geitefjøs med stil.

De hadde ingen planer om å flytte. I hvert ikke frivillig. Og hvorfor skulle de det? Huset deres var kanskje gammelt. Men det var også et av verdens syv underverker. Og hvor mange kan skryte av det?

PS! Det fins også en stor nabateisk by i Saudi-Arabia, Mada’in Saleh. Jeg har ikke vært der, og aner lite om hvor lett den er å besøke. Men at den ser kul ut? Defintivt!

Les også om mine aller beste reiser i 2015 – Petra var én av dem

Mada'in Saleh, Saudi-Arabia, Nabateans
Mada’in Saleh i Saudi-Arabia. Foto: Richard Hargas, Wikimedia
Advertisements

4 Comments Add yours

  1. Interessant lesning! Skulle gjerne hatt flere dager til rådighet i Petra jeg også. Jo flere, jo bedre i grunn. Mada’in Saleh i Saudi-Arabia så også spennende ut! Hadde bare situasjonen med Saudi-Arabia vært en annen…

    Lik

    1. Takker! Ja, Mada’in Saleh altså. Oppdaget det da jeg googlet rundt for å lære mer om nabateerne. Men som du er inne på, situasjonen i Saudi…

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s