Senegal: Fisk i solnedgang i Saint-Louis

REISE TIL: SAINT-LOUIS, SENEGAL

I arbeidet med blogginnlegget om reiseredaksjonenes lister over hvor du bør reise i 2016, fikk minst et av tipsene til Aftenpostens reisepanel fikk meg til å smile: Saint-Louis i Senegal? Det var da virkelig et hett tips for den jevne abonnent av «Tanta»…(?)

Så kom jeg på at jeg faktisk skrev en reisereportasje fra Saint-Louis for noen år siden, som aldri kom på trykk. Den er altså noen år gammel, men byen er rimelig tidløs. Så her er den:

Skitt fiske i Saint-Louis

– Det er vanskelig, sier Boubacar. Han har familie, munner å mette, og den virkelige fiskesesongen begynner ikke før i februar/mars. Nå er det desember og den høyreiste fiskeren har ikke penger til fiskeløyve nord for grensa, i Mauritania. Ikke det at fisket er bra der heller; japanske og koreanske fabrikktrålere soper opp de største fangstene og gir kystfiskerne labre sjanser langs hele kysten.

Det er Boubacar blues i jazzbyen Saint-Louis. Men aftenhimmelen er rød. Han spør om jeg ikke vil ha en guiding på fiskerstranda. Det vil jeg gjerne.

Disen tynner de siste solstrålene ut til en akvarell. Det er nesten helt stille, bare ett fiskerlag støter en fargerikt dekorert trebåt ut mot havet som om den var en rambukk. Fire mann klarer å slenge seg om bord før farkosten løftes opp av en diger dønning. Slik sjøsettes fiskerbåter på disse trakter, i dag, i går og enda før det.

louis004 copy
Det er heftig når fiskerne setter ut båten fra stranda.

Boubacar og jeg går videre. Noen hundre meter lenger sør kommer vi til fiskeforedlingen. Boubacar trekker en presenning vekk og avduker en diger stabel med saltet tørrfisk. Han forteller hva fisken heter, på fransk. Videre, forbi runde stamper med saltbad der fisken ligger i 15 dager før den plasseres på netting i sola til tørking. Litt lenger nede står en dame og koker sardiner over bål. Sardinosen står fra den enorme jerngryta og blander seg med eimen av grovt salt, tørrfisk og fiskeslo. Og stiger opp foran himmelrøden.

Det er vakkert, men det stinker. I tillegg er det snart mørkt. Vi begir oss gjennom det fattige fiskerkvarteret og tar farvel ved broa over mot sentrum.

Spesiell status

Den fiskedampende solnedgangen står som mitt personlige høydepunkt fra Saint-Louis. Men også byens gamle sentrum er fullt av forfallen skjønnhet. Det ligger på øya Ndar, midt i utløpet av grenseelva Senegal. Franskmannen Louis Caullier stiftet en by her allerede i 1659, en by som var hovedstad for hele det franske koloniveldet i Afrika til 1902, og for Senegal og Mauritania til 1958. Såkalt commune-status sørget til og med for at innbyggerne her og i tre andre senegalesiske byer, var franske statsborgere.

louis006 copy
Restauranter og hoteller i Saint-Louis er gjerne velholdte.

Av utseende minner Ndar om gamle Havanna; begge ligger som europeiske utposter der tidens tann er det eneste som ikke har falt inn i tornerosesøvnen. Jo lenger du går fra Gustave Eiffels jernbro Pont Faidherbe, guvernørens gamle palass og staselige Hotel de la Poste, der postflyverne en gang pleide å bo før de krysset Atlanteren, jo lenger har den verdensarvlistede koloniarven kommet på sin vei tilbake til støv.

Murpussen smuldrer og asfalten forvitrer, men Saint-Louis har i det minste murpuss og asfalt.

Det gjør at den skiller seg ut fra sine nabobyer i nord og øst. Der føles sentrum som tilfeldige ansamlinger av betongkolosser og bølgeblekkrønner, og gatene er bare åpne sår av ørkensand. Her i den gamle hovedstad er det gammel prakt i rettvinklet kvadratur.

Livet er ikke lett av den grunn. C’est difficile. It’s hard. Det er vanskelig. Talløse senegalesere har tatt til små båter ut på store havet i håp om å komme til drømmenes Europa. Her på Ndar kommer overfloden helt innpå dem, i form av turister. Det gir en hard kamp om å få en liten bit av kaka. Come look at my shop. Ce n’est pas cher. A good price for you, my friend. Til tider kan det bli utmattende å trenge seg forbi alle håpefulle selgere. Men alt de ber om, er en sjanse. At du i det minste tar deg tid til å se deres butikk. Dermed kan du ha trivelige gatevandringer i Saint-Louis; du må bare ha masser av tid.

louis013 copy
Resten av byen bærer mer preg av forfall.

Blir du likevel sliten av maset, kan du søke tilflukt i en av byens mange restauranter. Den gamle kolonihovedstaden er nemlig rik på kulinariske godbiter, noe som ellers er sjelden i Vest-Afrika.

Lyden av afrikansk natt

Magien kommer likevel først i de små timer, når turistene sover på hotellenes dyre madrasser. Da er det bare Saint-Louis igjen. Natten er ikke stille som i Norge, stillheten er afrikansk-muslimsk. Det er sauebrek og hanegal, fottrinn og bikkjeglam, og gjallende kall fra minareter på alle kanter. Jeg får ikke sove så jeg kan like gjerne stå opp. Byen ligger fortsatt i stummende mørke mellom bleke gatelykter. Lufta er nesten kjølig. På fortauet i Rue du General de Gaulle sitter en gruppe mennesker og synger en hymne, flerstemt og nesten hypnotisk vakkert. Et kor messer de samme strofene om og om igjen, mens en mann resiterer selve teksten med dyp bassrøst.

Hva sangen handler om, aner jeg ikke. Da jeg kommer tilbake litt senere på natteturen, har sangerne gått. Morgenen nærmer seg. Kanskje den bringer med seg starten på bedre tider, kanskje til og med litt fiskelykke?

louis009 copy
Gustave Eiffels jernbro Pont Faidherbe er et slags symbol for Saint-Louis.
louis010 copy
Pont Faidherbe sett fra fastlandet.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s