Tatev i Armenia: Tåke ingen hindring

REISE TIL: TATEV, ARMENIA

Armenia er et land av vakre gudshus med fantastisk beliggenhet. Og kanskje aller mest spektakulært er klosteret Tatev.

Bildene på nettet er mange. Og de levner ingen tvil:

Kirkekomplekset, som ble bygd så tidlig som 895-906 e.Kr, er plassert så dramatisk i naturen – balanserende rett over et loddrett stup – at myten om hvordan klosteret fikk navnet sitt, blir ekstra potent.

Slik ser Tatev ut en klarværsdag. Foto: Alexander Naumov
Slik ser Tatev ut en klarværsdag. Foto: Alexander Naumov

Den forteller at arkitekten ikke klarte å komme seg ned etter at han hadde bygd kuppelen på hovedkirken, og at han ropte i desperasjon: «Togh astvats indz ta-tev» som betyr «måtte Gud gi meg vinger».

Nå er det lett å få en overdose av kirker som turist i Armenia. Men bildene levnet ingen tvil. Tatev skulle jeg se. På verdensarvlista er det også.

Det naturlige utgangspunktet er byen Goris, 35 kilometer unna. Den er av Bradt Guides beskrevet som «den mest attraktive byen i søndre Armenia», men alt er relativt. I hvert fall når tåka og duskregnet ligger tettere enn eksosen fra gamle sovjetiske lastebiler.

Da er Goris en skitten, nitrist by i Fattig-Armenia, med tynne løshunder i flokk og hjulspor som strimer av søle på asfalten. Om kvelden blir stemningen enda dunklere. Forlatte gater med triste sovjetblokker, dårlig belysning, og søle, grus og asfalt om hverandre. En av restaurantene er i det minste åpen. Den likner et klasserom pyntet til skoleavslutning. Så er det natta. Den faller tidlig i Goris en tåkete høstdag. Og takk for det.

I et kort øyeblikk blir sikten bedre og vi kan se dette, Goris' bypark.
I et kort øyeblikk blir sikten bedre og vi kan se dette, Goris’ bypark.

Så hva gjør man da, når tåka er stappet som en pølse også neste morgen? Utsikten ved Tatev kan man i hvert fall glemme.

Jeg dro likevel. Hva annet skulle jeg gjøre? Bli i Goris?

Drosjesjåføren nøler ikke. Han ratter forbi løse steiner og jordskred, og triller nedover svingete bakker uten autovern med gassmotoren på «av». Jeg krysser fingre for at vi skal holde oss på veien og at tåka skal lette.

Ett av ønskene går i oppfyllelse. Men skylaget er like lavt da vi kommer fram, om ikke lavere.

Snart er jeg likevel usikker på om det egentlig gjør noe. For stemningen er like tett.

Et tomt kloster, nå nesten usynlig. Tomme steinsaler uten belysning. Fuktige khachkarer som ligger på bakken eller lener seg inntil murene.

Og i kirken er det messe. Røde stearinlys brenner i et kar, to prester med dype mannsrøster og like mange messegutter som svarer med lyse stemmer. Duften av røkelse. Og utenfor ligger tåka så tett at grå dotter driver inn hver gang døra åpnes. Som røkelse den også.

Og sangen. Den er klar. For prestene er nok dét det viktigste.

Les også mitt blogginnlegg om Armenias spesielle minnesteiner, khachkarer.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s