Det vennlige Italia: Pietrapertosa i Basilicata

REISE TIL: PIETRAPERTOSA, BASILICATA, ITALIA

Your Italy and our Italia is not the same thing, skriver Beppe Severgnini i sin «insiderguide» til italienernes tanker, La Bella Figura. Og jeg skal ikke nekte. Men på ett punkt tror jeg gli italiani og våre forestillingers italienere møtes, i hvert fall slik jeg tolker Severgnini: De er unntaksmennesker. Av og til med negativt fortegn, men min erfaring er at unntaket som oftest heller gir utslag i storsinn og hjelpsomhet.

Nordmenn – og svensker, engelskmenn, og tyskere, dansker, nederlendere, amerikanere og hva de nå er – drømmer om å møte denne smittende hjerteligheten blant Toscanas bølgende åser med vinranker og sypresser. Og det kan de sikkert gjøre. Av og til. Men velkomsten har det gjerne med å bli litt mindre overstrømmende når den gjentas, gjentas, og gjentas, med nordmenn, tyskere, svensker… Som turist blir du ikke lenger noe særlig til unntak.

Da er det bedre i sør. Ikke bedre som i mildere landskap, rikere kunst og vakrere byer. For sypresser i pastellfarget morgenlys får du dra til ditt Toscana.

Men bedre som i mer hjertelig. Med mer tid til å gjøre alle unntakene som Italia er bygd opp av. (Og mindre penger; formelen tid=penger bør nok skrives om også her: tid≠penger – jo mindre penger, jo mer tid.)

pietrapertosa italia
Pietrapertosa øst og Pietrapertosa vest. Borgen ligger på klippen som deler landsbyen i to.

Som i Pietrapertosa, en by med 1342 innbyggere på 1088 m.o.h. i Basilicata, en av Italias fattigste regioner.

Fra motorveien ser jeg bare fjellene i Dolomiti Lucane, på avstand ser de ut som et forhekset søylediagram. Da jeg har svinget meg opp alle hårnålssvingene, ser jeg at de steile dolomittene er Pietrapertosa, byen klamrer seg så tett til fjellet at klippene nærmest danner husenes fjerde vegg.

Hit kommer ikke mange turister. Og kanskje nettopp derfor blir jeg tatt imot med åpne armer.

PS! Her kan du lese om flere gode opplevelser i Sør-Italia!

Å finne et hotell i en liten italiensk landsby

Det føles som at jeg har hilst på halve byen da jeg endelig har fått sjekket inn – ikke på stedets albergo diffuso, Le Costellazioni, som jeg hadde planlagt, men den historien er altfor lang.

Det får holde med å fortelle at jeg da har sittet på plaststol hos den firskårne tobakkshandleren mens han har ringt og tilkalt postmannen Alberto som driver Le Costellazioni i kooperativ med de andre huseeierne, men Alberto kan ikke hjelpe for hotellet er stengt, husene står kalde og dette er i mars på over 1000 meters høyde, men ikke for det: Alberto har igjen ringt til lærerinnen Teresa for Teresa har et hus. Og etter ti minutter kommer også hun til den lille kiosken der vi venter, og leder an til et hus med hele fem senger, to stuer, bad, kjøkken og Chopin i CD-spilleren. 30 euro koster det for en natt.

pietrapertosa italia3
Husfasade i Pietrapertosa.

Etterpå kjører Alberto meg rundt og viser meg sentrum. Så spiser jeg middag.

På vei hjem går jeg forbi Zamby’s Bar. Den er usedvanlig folksom til å være søndag kveld i en by med drøye 1300 innbyggere. Nysgjerrigheten driver meg inn.

– I nord jobber de, her drikker vi. Her er det ikke jobber uansett, sier Domenico, en av mennene jeg treffer ved bardisken.  Vi har gått utenfor siden kameraten Aldo har med seg hunden sin, en diger schäfer på 18 måneder.

– I morgen skal du ikke spise lunsj på restaurant. Du skal spise hos meg, inviterer Aldo meg.

Han er murer, men i morgen mandag tar han fri.

– Langhelg, fleiper han.

Foreningen for Italias vakreste landsbyer

Neste morgen ligger det snødryss på fjellene i vest og sør. Jeg rusler rundt i byen, på kryss og tvers i labyrintene av trapper og portaler. Mange hus står forlatt, andre steder høres klukking fra høns innenfor nettingen i små tilbygg. Det lukter rå ved, syditaliensk vinterlukt.

Ikke mye har skjedd i Pietrapertosa. Den normanniske borgen har vært stengt for restaurering i årevis, klosteret er stengt, men ytterst en pynt har de i hvert fall fått laget Volo dell’ Angelo: en zipline til nabobyen (!) Castelmezzano, en nesten like dramatisk beliggende husklynge som også er medlem av foreningen for Italias vakreste landsbyer.

pietrapertosa italia4
Zamby’s Bar er samlingssted både på dag- og kveldstid.

Ziplinen er stengt for vinteren (i år åpner den 1. mai), men Pietrapertosa holder for meg. Byen og fjellet. Bergtaggene er jeksler i bestefars munn, med hull i tanngarden, og hullene er fylt med hus. Tre steder bryter bebyggelsen gjennom klippeveggen, og trappene møtes av veistumper på baksiden.

Skoene er våte når jeg åpner døra til Zamby’s Bar, føttene kalde. Aldo sitter ved et bord og spiller kort. Jeg preiker med en mann og hans gamle far mens jeg drikker kaffe ved bardisken.

Lunsj hjemme

Så kommer Aldo. Han kjøper prosecco til oss, og nekter å la meg betale.

– Her i sør er vi gjestfrie, sier han og skjenker opp igjen.

Etter tre-fire glass går vi hjem til ham. Han bor hjemme hos foreldrene, i et hus maks 30 meter fra piazzaen. Han er 37 år og har ti søsken. Noen bor utenlands, én bor i Sveits og giftet seg her i august i fjor. Vi blar i bryllupsalbumet, som viser en ferm dame og en spinkel sveitser. Aldos mor (72) styrer på kjøkkenet, faren (83) sitter ved vinduet.

– Hva vil du spise? Pasta? spør Aldo.

aldo
Aldo disker opp. – I sør er vi gjestfrie, sier han.

Det er vanskelig å svare. Dette er ikke noen à la carte-restarurant, prøver jeg meg. Men neida. Åjoda.

Aldo og moren setter salami, ost, baconterninger, tørkede svarte oliven, to typer pølser, saltet og krydret bacon, pizza margherita og pizza bianco (tykke som blingser, tynn restaurantpizza er noe søl, mener Aldo) og brød på bordet. Aldo popper opp plastkorken på en flaske hjemmelagd vin, mens moren stikker aluminumspakkede pølser i glørne foran ovnen og legger pecorinoost på en rist over varmen.

PS! Liker du denne? Les også om en annen hjemme-hos-lunsj i Sør-Italia her.

Vi gomler glohet, krydret pølse og smeltet geitost og skyller det ned med pizza, brød og rødvin. Nam!

– Sånn spiser man ikke på restaurant, gliser Aldo.

Vi er stappmette da Vito kommer på besøk. Vito er lærer, men om somrene og i helgene driver han Volo dell’ Angelo. Vi drikker grappa og kaffe, så går vi ut.

Det har blitt tåke, men vi fortsetter med vår plan. De to vil vise meg borgen.Den er riktignok stengt, også for dem, men pyttsann. Hva gjør man ikke for gjester? Vi klyver over anleggsgjerdene, klatrer opp stillaser og balanserer opp steintrapper som normannerne en gang har hugget rett inn i berget. Av og til skimter jeg landsbyens brunoransje takstein 200 meter rett nedenfor. Grappa, rødvin og musserende svaier i beina, men det går. Ingen ramler utfor. Ingen ser stort heller, men det gjør ikke så mye.

For jeg skal jo tilbake? Jeg satser på å bli et velkomment unntak også andre gang jeg kommer på besøk.

pietrapertosa italia1
Utsikt mot Castelmezzano.

 

Advertisements

2 Comments Add yours

  1. Livar Dubland sier:

    Fantastisk lesing. Vi møter samme gjestfrihet og varme i «vårt» Puglia, men er ikke så flinke til å beskrive det som du er.

    Lik

    1. Tusen takk! Da har du kanskje gode tips i Puglia? Personlig har jeg aldri vært lenger sør enn Bari, men er svært lysten på mer.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s