REISE TIL: OROSI, COSTA RICA
Gud må ha vært i et stridbart lune da han skapte Valle de Orosi i Costa Rica. Her fins nesten ingen flate steder; landskapet er som et grønt veggmaleri på bratte dalsider. Den eneste måten å få oversikt over jordveiene, kaffeplantasjene og de små bosetningene, er faktisk å stå i høyden på motsatt side av dalen og speide utover.
Da klarer du å orientere deg om det meste. Men ikke huset til mannen denne bloggen skal handle om. Det unndrar seg innsyn selv da.
Kaffebonden Nano bor i et hus han har bygd selv, høyt oppe i en sidedal som stiger bratt og krokete opp fra Orosis sentrum. Så høyt ligger det at gjelets eneste liksom-severdighet (sett bort fra Nano selv), et 30 meter høyt fossefall, stuper utfor sin fjellskrent en bratt skråning nedenfor det to etasjes huset.
Hos Nano stilner bratte lier lydene av biler, bikkjeglam og mas fra byen. Det er ikke et sted den alminnelige bilturist gjennom Orosi-dalen stopper innom.
Hvis du har én uke på språkskolen Montana Linda, blir det annerledes. Da har du ingen leiebil og syv formiddager eller ettermiddager å slå i hjel. Det blir tid for de små severdighetene, stedene som ikke finner veien til noen reiseguider eller turistbrosjyrer. Av og til er det akkurat de som gir de beste opplevelsene. Slik er det i hvert fall med Nano.
Jeg tviler på at han har gått noe særlig på skole, og rik er han i hvert fall ikke. Det setter ingen begrensning for velkomsten han gir besøkende gringos.
Nano kommer oss i møte allerede ved stikrysset på motsatt side av bekken, sammen med to av de tre bikkjene han deler sitt skogsparadis med (som «alle» andre costarikanere har han plukket opp hundene på gata).
Så ber han oss ta plass rundt en av bordene på plattingen utenfor selve huset, ber oss på bananer (fra to klaser som henger i kroker under taket) og kaffe, og begynner sitt foredrag.
Her kan du lese alle mine innlegg om opplevelser i Latin-Amerika.
Alt du vil vite om bananer
Han snakker som en foss mens han gestikulerer med hender som tydelig viser at han jobber med jord. Han forteller om bananer (- Det fins 500 typer bananer i verden. Bare her på gården har jeg 10.), dyr, natur og historie, og blar gjennom en diger bunke kaffeposer og forteller hvilke som er bra og hvilke som ikke er det men som trenger melk, sukker eller whisky før de kan drikkes.
– Pffhhssss, hvisler han og peker tommelen ned til de verste posene.
Bønder som ham drikker bare fjerdesortering kaffe – brent av bønnene som er høstet grønne (til slutt må også de høstes, og forsøksvis modnes i sola) – og den smaker surt. Derfor er kaffen tilsatt sukker allerede i posen.
– Jeg drikker Rey. Det er fjerdesortering, men ålreit. Vi burde hatt whisky, men den er tom, sier han.
Etter den dypt personlige innføringen i kaffe venter omvisning i huset. Det er digert, med to soverom nede og tre oppe, alle rommene i overetasjen innredet med køyesenger komplett med madrasser.
Les mer om kaffens historie og opplevelser her!
– Det var liten vits. Kattene har sovet i dem, ler han.
Et gjestehus blant kaffeplanter?
Her skal han lage gjestehus. Bare huset blir ferdig. Med alle de tingene som turister trenger som han selv kan leve fint uten. Som innlagt vann på badet og ikke bare på kjøkkenet. Og strøm. Det tenker han seg at skal komme fra solceller eller et minikraftverk i bekken, siden det vil bli altfor dyrt å strekke ledninger helt fra dalbunnen.
– For meg er det ikke nødvendig. Men for turistene, forklarer han.
Det er forlengst blitt for sent til å jobbe denne ettermiddagen. Nano finner frem køer og vi flytter finérplatene vekk fra biljardbordet.
Vi er langt til skogs, blant ufremkommelig urskog og bratte plantasjer. En høne sitter i treet utenfor. Vi spiller biljard på et bord som er tilnærmet i vater.
– Feliz navidad, sier Nano hver gang en av oss bommer på en gratissjanse. Når den svarte kula skal nedi hullet, lar han meg vinne.
Jeg har mine tvil til markedet for gjestehuset hans, så mange høydemeter fra bilvei og sivilisasjon. Men én ting er sikkert: Det vil være vanskelig å finne et bedre vertskap.
