Alle bønner hørt i Orosi, Costa Rica

REISE TIL: VALLE DE OROSI, COSTA RICA

Det føles rart å innrømme dette for én som til vanlig blar i stykker reiseguideboka allerede før reisen, men: De beste opplevelsene kan komme fordi du dropper å sjekke i Lonely Planet (eller Rough Guides, Moon, Bradt, Aschehougs eller hva det nå er du sverger til).

I dette tilfellet kom den fordi jeg heller hørte på de lokalkjente enn på reiseguiden. De lokalkjente tok feil. Lonely Planet hadde rett, men den sjekket jeg ikke engang.

Det ga meg et skikkelig høydepunkt i Costa Rica.

Infoheftet på språkskolen Montaña Linda (det samme som også tipset om fossen til den spesielle kaffebonden Nano) fortalte nemlig om en kaffeplantasje som tilbyr omvisninger, Finca Cristina i nabobyen Paraíso.

Kaffeplantasjer fins overalt i Orosi-dalen, Valle de Orosi. De tegner sirlige rekker av grønt i dalsidene, eller anes dypt inne i buskas, bananplanter og skyggetrær.

Men det er ikke mye du får sett. Derfor satte jeg meg på 07.15-bussen mot Cartago, og praiet en taxi for å kjøre meg de siste kilometerne.

orosi costa rica2
Kaffebønnene på Finca Cristina er skyggevokst. Her beskjærer arbeideren Juan trærne.

Porten til fincaen var stengt. Tre-fire hunder kom til og satte i å gjø. Ikke et menneske var å se. Jeg sto på en grusvei et godt stykke utenfor byen, drosjen hadde forlengst kjørt videre og andre biler var trolig sjeldne. Etter et par minutter kom en kvinne til syne borti gårdsveien.

– Har dere omvisning i dag? spurte jeg.

– Nei, svarte hun.

– Men kom inn, sa hun like etterpå, til min enorme lettelse.

Slik ble jeg introdusert for Ernie Carman, en amerikaner med hvitt Hemingway-skjegg, skyggelue, og inntil syv adopterte gatehunder konstant flokkende rundt seg. Han sto ved kaffesorteringsmaskinen, i en larm som ville fått industriarbeidere til å gå til streik og flyplasser til å bli stengt.

orosi costa rica
Utsikt over kaffesorteringsmaskinen. På enden av brettet nederst henger tre sekker, en til hver sortering. Brettet rister konstant, og Ernie justerer vinkel og hastighet slik at de dårligste bønnene flyter oppå og havner til venstre (sett herfra).

Maskinene gjør nesten alt på en moderne kaffemølle. En maskin skviser fruktkjøttet av de nyplukkede bønnene før den neste renser bort slimet. Deretter vaskes bønnene i et stort kar før de legges ut til tørk.

Når de så har tørket, og bonden finner ut at tiden er moden og prisen riktig til å sortere dem, er det klart for neste maskinelle etappe – en etappe der ingen menneskelig hånd trenger så mye som å ta på dem før de ligger i sekken. Trykkluft blåser dem fra lageret til en skrellemaskin, og derfra opp i sikten over en maskin som fjerner de siste restene av skallet før bønnene danser og spretter over risten på sorteringsmaskinen og inn i en av de tre sekkene ved enden: 1. sortering, 2. sortering (som kjøres gjennom på ny for enda en sortering) og 3. sortering.

Enda senere, og nok en gang når bonden finner tiden og/eller prisen moden, legges bønnene til brenning før de til slutt eventuelt kvernes (eller selges som hele bønner).

Ernie sørget for å hekte av sekkene før de ble fulle, tredde en ny ned på festet, og tok seg tid til å vise meg rundt i «fabrikken» under bølgeblikktaket.

De færreste kaffeplantasjer har fullt maskineri som Finca Cristina. Det gir Ernie og kona Linda bedre pris for bønnene. Men egentlig er gården for liten til å ha alt sammen.

– Denne kjøpte jeg som skrap og reparerte den selv, sa han om den digre toetasjes sorteringsmaskinen.

– Den koster 30.000 dollar ny. Det er altfor dyrt. Jeg ville måtte lage 50.000 sekker kaffe for å tjene det inn. Det hadde tatt meg 50 år, regnet han.

Etter hvert som vi begge ble dus, begynte han å sette meg til små oppgaver. Jeg ble sendt opp på plankeverket høyt oppunder taket for å skyfle bønner inn i slusen som fører ned til siste etappe, og da siste bønne var i riktig sekk, ba han meg klatre opp og slå av maskineriet.

– Det er en liten teddybjørn ved bryteren, guidet han.

Da hver sekk er etterfylt og kontrollveid til 50 kilo, sydde han dem igjen. Og sammen lempet vi dem opp i stabel på en pall.

orosi costa rica3
«Vaskebrettet» sorterer kaffe etter samme prinsipp som man vasket gull i gamle dager.
orosi costa rica4
– Ta med deg kameraet og følg meg, sa Ernie. Så viste han meg verktøybodens nye beboer: et pinnsvin. – Det sover her, sa han. – Og hundene dine? – Jeg tror de har lært nå.

Ernie pustet.

– De første seks sekkene, konstaterte han. Bestillingen var på 150.
Det er også noe av det beste med å reise. Du kan se, hvis du er ekstra heldig kan du til og med delta og få et enda bedre innblikk i den lokale kulturen. Men du kan også dra videre, lenge før det spennende og nye blir til et daglig slit og det vonde liv begynner.
orosi costa rica6
En velfortjent pust i bakken, etter endt økt i maskinparken. Noen av de syv gatehundene følger med matfar.

PS! I Lonely Planet skriver de som helt riktig er, at Finca Cristina kun holder åpent for reservasjon. Rett skal være rett. Men av og til kan det altså lønne seg å ta feil.

Les også om den spesielle småbonden Nano i lia over språkskolen!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s