En siesta i Amalfi

REISE TIL: PRAIANO, AMALFIKYSTEN, ITALIA

Den lenestolreisende har aldri hatt bedre vilkår enn i dag. Guidebøker, avisartikler, reklamebrosjyrer og ikke minst blogger forteller ikke bare hva vi kan og bør se, og viser det med bilder, men også alt mulig av praktiske opplysninger som åpningstider, priser, bussruter og beliggenheten til postkontoret og hvilken strandbar som har den vakreste solnedgangen.

En reisende kan falle i fella og la reisen sin bli en gjennomgang av all forhåndsinformasjonen.

Like vanlig er det nok å lulle seg inn i de urealistiske forventningene Alain de Botton beskriver i «The Art of Travel»: Beslutningen om hvor vi skal reise og formodningene om hva vi skal oppleve der, fattes på grunnlag av tre idylliserende glansbilder i en reklamefolder. Og senere blir vi skuffet fordi virkeligheten også inneholder strømmaster, reklameskilt og kontorbygg som er like firkantede og pregløse som dem hjemme.

Heldigvis byr verden på mer. Og det er vel derfor noen av oss konstant går og gleder oss til neste gang vi aksler ryggsekken på en fremmed flyplass.

PS! Les også om Italias kanskje herligste øy, Ponza!

Som bildet øverst. Det er fra Praiano, en liten by langs Amalfikysten, en av Europas mest berømte – og dramatiske – kyststrekninger. På Unescos verdensarvliste, skrytt opp i skyene av John Steinbeck, og behørig beskrevet i guidebøker (de fleste forlagene, som Frommer’s, Lonely Planet eller Rough Guide har en egen bok med kun Napoli og Amalfikysten).

Gjennombeskrevet, med andre ord. Men hverken detaljerte guidebøker eller forenklede forventninger kunne forberede meg på det øyeblikket jeg husker aller best fra min første tur til Amalfi:

Jeg hadde slått fra meg å leie moped eller sykkel (for dyrt), så jeg gikk fra Atrani til Positano. I Praiano rastet jeg kort på den lille havna på en rullesteinsstrand, der den fortsatt stekende ettermiddagssola ikke slapp til. Jeg stilte opp kamerastativet og begynte å fotografere trebåtene. Da kom en eldre fisker gående ned bakken til stranda, han passerte nesten rett forbi meg, og kløyv oppi en av båtene. Der la han seg til å sove, med den ene armen og et lommetørkle over ansiktet. En liten lur, en siesta, en stjålen halvtime et sted kona ikke kunne finne ham. Ikke vet jeg. Den fantastiske parantesen sto jo ikke forklart noe sted (og jeg vekker ikke en mann som sover for å spørre).

En sovende mann? sier du kanskje. Det er ikke akkurat Det sixtinske kapell. Likevel er det slike øyeblikk man husker. Fordi de ikke kunne forberedes, og ikke ville fremmanes av en lenestolreisende. Slike opplevelser kommer bare til den som reiser.

Ironisk nok kan denne bloggposten forlede en eller annen til å gjøre nettopp det: gå ned til havna i Praiano i forventning om å se en gammel fisker ta en lur i en trebåt.

Det kan de trolig bare glemme. Men de må gjerne dra til Praiano. Kanskje de får med seg andre småepisoder som de ikke hadde forestilt seg.

Har du lyst til å reise til Sør-Italia? Her kan du lese om flere gode opplevelser i mezzogiorno.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s