Cuzco i Peru: Inkaenes evige spørsmål

REISE TIL: CUZCO, PERU

Var steinen jeg bar for liten, kokabladene for knuslete, eller høyden for liten? Eller krever inkaenes hemmeligheter mer enn et par dagers akklimatisering før de gir seg til kjenne – på samme måte som mitt fiskerblod definitivt trengte mer enn tre dager til å akseptere den tynne lufta i Andesfjellene.

Det var jeg lykkelig uvitende om der jeg red på en kortvokst, brun hoppe i bakkene over Sacsayhuamán.

Dagstur fra Cuzco

Under oss lå Cuzco, verdensarvbyen som en gang var inkaenes hovedstad. Der hadde vi, hos Naty’s Travel, ikke bare bestilt en fire dagers fottur over Salkantay til Machu Picchu men også denne guidede dagsturen med hest (pris: 50 sol (110 kroner) p.p + 10 USD (58 kr) for guide).

cuzco peru saksaywaman2
Utsikt over Sacsayhuamán, fortet som voktet Cuzco inntil spanjolene beseiret Inkariket.

Håpet var at den skulle venne kroppen til høyden (Cuzco ligger på ca. 3400 m.o.h.) og få slutt på stikkingen i brystet hver gang jeg tvang beina opp trappene fra Plaza San Blas til Hospedaje el Artesano de San Blas).

Inkaenes verdensbilde

I tillegg håpet jeg å lære litt om inkaenes verdensbilde.

Da vi hadde passert bilveien fra Sacsayhuamán for siste gang og sluppet hestene til å gresse, gikk Roger Callo gjennom ulike offerseremonier.

En av dem var apacheta. Den går, enkelt forklart, ut på å gi en stein fra et lavt sted til et høyere.

Å bære stein, altså.

– Hvis du ønsker deg noe stort, som verdensfred, må du bruke en stor stein, fastslo Roger.

cuzco peru saksaywaman3
Roger Callo i Templo de la Luna.

Jeg holdt min stein inni hånda, den var på størrelse med en snøball. Som nordmann, en global lottovinner allerede fra fødselsattesten av, syns jeg det er rett og rimelig å spare de største ønskene til andre.

– Så legger du tre kokablader under steinen, forklarte Roger. (Bladene skulle symbolisere gudene, jorda og underverden.)

Jeg gjorde mitt beste for å velge tre perfekte blader, uten rifter eller bretter, og så godt som mulig perfekt formede. De la jeg med den grønne siden opp, og mens jeg konsentrerte meg så godt jeg kunne, la jeg steinen min over dem.

Det ble vår seremoni, en beskjeden ofring på en kolle i gresslandet over Cuzco. Den større, despacho, antok Roger at guiden vår ville lede på starten av Salkantay-turen neste dag.

– Hvis noen ler, så ta henne og ofre til Pachamama, foreslo han.

Vårt neste stopp var Templo de la Luna – månens tempel – en av de mange mindre inkahelligdommene som ligger uten gjerder, billettkontor eller beskyttelse i høylandet.

Inkaskatter

– Noen europeere kommer hit med metalldetektorer og leter i noen måneder. De finner kanskje et gullarmbånd, men ingen av dem blir rike, fortalte Roger.

Så førte han oss inn i tempelets indre, en grotte i fjellet der en ofringsstein og benker hadde blitt hogget ut av steinen.

– Inkaene sa: «Når du går inn i hulen i Templo de la Luna, vet du ingenting. Når du går ut, vet du,» sa han.

Vet hva? Kanskje – som så ofte ellers når du får et innblikk i noe nytt – hvor lite vi vet. Høydesyken ble i hvert fall ikke kurert, noe jeg smertefullt fikk erfare dagen etter.

Kanskje Pachamama forventet å få ofret en større stein.

Se bilder fra min VG-reportasje om Salkantay-turen her!  

Advertisements

One Comment Add yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s