REISE TIL: BORGARNES, ISLAND
Før torskekrigen, Björk, og askeskya var islendingesagaene kanskje Islands største eksportartikkel ved siden av islandshesten. Litteraturprofessoren Peter Hallberg kalte dem sågar, «uten å overdrive», Nordens eneste samlede, originale bidrag til verdenslitteraturen.
Så mye for H.C. Andersen, Ibsen og Hamsun, altså.
Uansett hvordan du bedømmer dem, er de fascinerende lesning – komprimerte blodbad og intrigespill i pergamentform.
Og for virkelig å verdsette dramaet, bør du dra til Borgarnes på Island.
Historien om landnåmet – og en saga
Der ligger Landnåmsenteret, Landnámssetur Íslands, som en enslig turistattraksjon i et ellers lite og nokså unnselig tettsted omtrent på enden av den glissent bebygde sonen nord for Reykjavik. I overetasjen av det gamle lagerbygget fortelles historien om landnåmet av Island, innvandringen til øya fra Norge i årene mellom 870 og 930.
Høydepunktet ligger likevel i kjelleren. Der gjenforteller en egen utstilling hele Egils saga. Du får audioguide på øret, og langs veggene står og henger malerier, tegninger, stikk og skulpturer for å hjelpe til med forståelsen.
Reise til Island? Les alle mine innlegg om landet her!
Egils saga
Egils saga er en fargerik historie full av vendinger. Og hovedpersonen selv, Egil Skallagrimsson?
Han beskrives som en underlig skrue: Stygg, kranglevoren, vill og voldsom – og samtidig skalden bak noen av vikingtidas beste kvad.
Allerede i syvårsalderen slo han i hjel en mann, og senere klemte han ut øyet på en kar fordi han ble bydd surmelk og ikke mjød, og bet strupen over en annen fordi han syntes våpenet ikke bet godt nok.
Egils saga forteller likevel noe mer. Den inneholder lange beskrivelser av vikingskalden, og påkaller sågar sympati når den skildrer hans bunnløse sorg over sønnen Bodvar, som druknet på sjøen. Den aldrende mannen lukket seg inn på rommet, og nektet å spise og drikke – helt til datteren Torgerd fikk overtalt ham til å skrive et kvad til sønnens minne.
Tungt det er
på tungens vekt
å veie
Valfaders skatt
mistrøstig
nå jeg maner
Vidurs ran
fra tankens vrå.
(Hele Egils saga er tilgjengelig på nett på norrønt, svensk og dansk, her.)
– Den beste islendingesagaen
For Kjartan Ragnarsson, som driver senteret sammen med kona Sigridur Margret, er Egils saga den aller beste av alle de 30-45 bevarte islendingesagaene.
– Karakteren Egil er enestående motsetningsfull. Og diktningen hans er den beste diktningen vi har i nordisk litteratur, sa han da jeg intervjuet ham for Magasinet Reiselyst.
Spesielt trakk Kjartan fram det han mener er sagaens aller største paradoks: At den uforsonlige morderen gikk med på å skrive et hyllingskvad til kong Eirik Blodøks for å berge livet, etter at vikingskipet hans hadde gått på grunn utenfor North-Humberland og han nå var blitt tatt til fange av kongen.
Mot vest jeg fór,
tok med om bord
den dyre mjød,
meg Odin bød;
da is var gått,
dro båt jeg flott,
og la bak mast
min diktnings last.
– Det normale ville være at en slik hardhaus heller gikk i døden enn å bøye seg, mente Kjartan.
Stedet og sagaen
Kjartan fikk ideen til Landnåmsenteret da han jobbet som hesteguide på Island ved siden av skuespillerkarrieren. For hva gjør en guide når rytterne tar en pust i gresset? Han forteller.
På Island innebærer det for en stor del å fortelle sagaer. For ikke bare er de Islands mest berømte fortellinger; de er også skapt gjennom muntlig overlevering i flere hundreår, fra historienes opprinnelse og helt til de ble nedskrevet på 1200- og 1300-tallet.
Ifølge Kjartan var motivasjonen bak til slutt å skrive ned sagaene, trolig å gjøre hevd på eiendommen sin.
– Derfor handler nesten samtlige om førstegenerasjonen med nybyggere. Og de er svært nøyaktige i sine beskrivelser av navn og steder, forklarte han.
Les også om den vulkanske hotspoten Mývatn!
Borg á Myrum
Den nøyaktigheten har han nå brukt til å lage et kart – og til og med en mobilapp – slik at du kan se flere av de faktiske stedene fra Egils saga. Det kan sikkert være et eventyr, i og rundt Borgarnes.
Selv nøyde jeg meg med en tur til Borg á Myrum – borgen i myra – hvor Egil Skallagrimsson hadde sin landnåmgård. Den britiske kunstneren W. G. Collingwood fant hustufter av eik der da han besøkte stedet i 1897, men det var ikke mye å se. Bortsett fra et monument over sagaskalden, og en hvitmalt kirke. Men den er fra 1880 – lenge etter at sagatida og dens herjinger døde ut. (Den første kirken i Borg á Myrum skal ha blitt bygd rundt år 1000, ikke så lenge etter Egil Skallagrimssons død.)
Derfra dro jeg videre. Til nye islandske eventyr. For det nærmeste dagens islendinger kommer vikingtidas berserker, må vel være landets «nasjonalrett» hákarl, gravet håkjerring?